cover

The Ragpicker's Dream

Mark Knopfler

CD (2002) - Mercury / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Country & western / Blues / Honky Tonk / Folk / Voksenrock

Spor:
Why Aye Man
Devil Baby
Hill Farmer's Blues
A Place Where We Used To Live
Quality Shoe
Fare Thee Well Northumberland
Marbletown
You Don't Know You're Born
Coyote
The Ragpicker's Dream
Daddy's Gone To Knoxwille
Old Pigweed

Referanser:
Roger Miller
Chet Atkins
Chris Rea

Vis flere data

Se også:
Kill to Get Crimson - Mark Knopfler (2007)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Hjemme hos'n Mark

Knopfler serverer smakebiter av de tingene han liker best, men krydrer litt snilt.

Det er ikke så fryktelig mye musikk man arver fra sine foreldre, tror jeg, men det var fattern som satte meg på sporet av Dire Straits - en god stund før de overtok MTV med "Money For Nothing". Opphavet hadde en kassett med det første, selvbenevnte Straits-albumet sittende i bilspilleren sin, og det tok ikke så mange kjøreturer før låter som Down To The Waterline, Six Blade Knife og ikke minst Sultans Of Swing satt skikkelig skrudd inn i hjernebarken - og hjerterota. I mange år etter det har Mark Knopflers låtskriverkunst og magiske gitartoner hatt mer eller mindre direkte adgang til undertegnedes sjeleliv.

Vel, forholdet kjølnet en hel del da (eller egentlig litt før) Straits pakket sammen midt på nittitallet, og solo-eskapadene til Knopfler har ærlig talt fortsatt ikke nådd helt inn. Jeg var ikke moden for kursendringen mot vest, og gremmet meg over dobro, banjo og slide-gitarer som kom i veien for de elektriske gitarutbruddene. Jeg tenkte på det som et aldringstegn - svært mange av rockerne tar jo en sving over i country-land før de pakker sammen for godt - og jeg følte meg for ung til å bli med på turen.

Nå har både jeg og Mark Knopfler blitt noen år eldre, og til min egen forundring (egentlig burde det være til min store skrekk!) finner jeg at den folk-, roots- og country-pregede The Ragpicker's Dream faktisk appellerer til meg! Det vil si; noen umiddelbar forelskelse var det ikke - jeg må ærlig talt innrømme at jeg kjedet meg gjennom de første ti-tolv rundene. Men så tok jeg meg selv i å nynne på noen av låtene på jobben, og innså at Knopflers musikk nok en gang har bitt seg fast. Siden har platen blitt en nokså fast følgesvenn - særlig i lange nattetimer mens man jobber og trenger litt bakgrunnsmusikk.

For det er i en slik setting dette albumet kommer best til sin rett, i hvert fall for undertegnede. Her er det dessverre ikke så mange sterke spor som er i stand til å holde på oppmerksomheten alene, men det er nok av pene og behagelige låter som kan bli en slags varmende miljøfaktor, om du skjønner hva jeg mener.

Jeg har en følelse av at Mark Knopfler egentlig aldri trivdes så godt i rollen som frontfigur i Dire Straits i den perioden de var på mastodont-stadiet. De som så bandet spille live de siste årene, og spesielt når de dro den gode gamle Sultans of Swing, ante vel at det var det lille pub-bandet med det enkle forholdet til musikken Knopfler og hans menn helst ville være. Nå som Straits-tidene er mer på avstand, virker det som om Knopfler begynner å kose seg med musikken igjen. Et enkelt indisium er at han plutselig har blitt "brå-produktiv" i forhold til egen målestokk (to solo-skiver siden 2000), men det viktigste hintet ligger i rillene i denne siste CD-platen. Her har mannen nemlig laget akkurat den musikken han trives med, og det høres ut som om han har gjort det mest for sin egen skyld.

Knopfler tar oss med på en tur fra Newcastle, England til Knoxville, Tennessee - stort sett i et behagelig og luntende tempo. På veien svinger vi innom alle mannens små favorittsteder, og får med oss en smakebit av rock, blues, honky-tonk, folk og country & western. Her blandes Knopflers kjærlighet for amerikansk roots-musikk med hans sedvanlig observante fortellinger om mennesker fra arbeiderklassen, og resultatet er ektefølt og ærlig. Sjelden eller aldri opprivende, hele tiden trivelig.

For Straits-fansen vekkes gamle minner av gitarlydene både på førstesporet Why Aye Man (en tittel jeg ikke får helt grep på) og Hill Farmer's Blues. Sammen med kuttet You Don't Know You're Born, som kunne vært hentet rett fra Straits-skiva On Every Street, blir dette trøstepremien til de som kjøpte albumet på grunn av klistremerket på coveret: "The voice and guitar of Dire Straits". Av de tre er Hill Farmer's Blues mest minneverdig, med nydelig Straits-gitar som vever seg inn mellom verselinjene i litt Brothers In Arms-stil. Et av de bedre sporene på plata.

Resten av kuttene har mer cowboyhatt og hest over seg. Allerede spor to, den rolige akustiske balladen Devil Bay, slår over i rolig nashville-trav etter første vers. Og det er i den amerikanske vesten vi holder oss det meste av tiden etter dette (etter et tårevått farvel med Newcastle i den mer trad/folk-pregede Fare Thee Well Northumberland). Quality Shoe er en komplett King Of The Road-remake, Daddy's Gone To Knoxville en humoristisk honky-tonk låt med preg av AM-radio og 78-plater, Marbletown en litt mer moderne western-preget fortelling med akustisk gitar og vokal som de to sentrale virkemidlene - litt mer i min gate enn de to før nevnte låtene, ærlig talt. Tittelkuttet lar jeg meg også sjarmere av; en vakker akustisk ballade i klassisk Knopfler-stil. Superkoselig sang (med en lyrisk dobbel bunn) som kan risikere å bli en nattradio-klassiker vinterstider.

Den akustiske gitaren har fått større plass enn den elektriske på denne platen, og det er naturligvis med på å gi Ragpicker det gjennomgående rolige preget. Heldigvis er elgitaren med som krydder både her og der, og hver gang Knopfler slår an en tone, lades stemningen på helt spesielt vis. Personlig ville jeg gjerne hatt MER krydder og elektrisk ladning over mange av sporene, jeg savner noen lange og sugende elgitar-linjer på denne platen. Låtene er nokså korte - hele albumet er bare et-par-og-femti minutter - og for de av oss som har en hang til Telegraph Road og Private Investigations blir det meste av det som serveres på Ragpicker bare for smakebiter å regne. Vi får håpe Knopfler lar seg rive med av sin egen elgitar i neste runde.

The Ragpicker's Dream har som man skjønner blitt en vakker, hyggelig og behagelig plate å lytte til. Undertegnede får fram bilder på netthinnen av en blid og fornøyd Knopfler som sitter hjemme i stua og koseplunker på gitaren sin, og denne spillegleden har blitt med på CD-mediet helt hjem til meg. Det må i hvert fall være ET ELLER ANNET som har fått meg til å høre på country og til dels like det! Totalt overbevist er jeg imidlertid ikke - til det er ikke alle låtene sterke nok, og det skorter litt på ting som kan klø litt i øregangene. Men jeg er glad for å ha fått møte Mark på hjemmebane. Han er en hyggelig fyr.

comments powered by Disqus

 



Malin
2003-02-03Kjempebra!

Mark Knopfler sin nye cd, er nok litt forskjellig fra Sailing To Philadelpia, men Mark har gjort det denne gangen også! Har gitt ut enn kjempe-cd og gledet fansen! The Ragpickers Dream er kjempebra, men vel å merke; på et
helt annet nivå enn den forrige....

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo