The Amalgamated Sons of Rest

CD-EP (2002) - Galaxia

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Folk / Akustisk / Sadcore

Spor:
Ma Bonny Lad
My Donal
The Gypsy He-Witch
The Last House
Major March
Jennie's Blackbird Blues

Referanser:
Songs: Ohia
Bonnie Prince Billy
Appendix Out
The Anomoanon

Vis flere data

Tre stillfarne musketerer

Will Oldham, Jason Molina og Alasdair Roberts på besøk i Rove studios.

Av Bjørn Hammershaug

30.03.2003

Bak det tunge navnet Amalgamated Sons of Rest finner vi de tre herrene Will Oldham, Jason Molina og Alasdair Roberts. Førstnevnte trenger vel ingen nærmere presentasjon, Molina er mer kjent som Songs: Ohia og skotske Roberts leder trioen Appendix Out. Det var altså et alternativt drømmelag som besøkte Paul Oldhams Rove studios over to dager, fra 10. til 12. september 2001.

Mens resten av verden var limt til skjermen for å følge dramatikken i NYC, satt disse karene rundt en fredspipe med hver sin akustiske gitar, og lot omverdenen være omverden. Ali Roberts dyrker en forgangen britisk folktradisjon på både soloplater og i Appendix Out. Så også her med sine to bidrag; tradisjonelle Ma Bonny Lad og sin egen The Last House. Begge hinter mer om en tid da riddere og knekter drev i skogbrynet.
Oldham beveger seg langs samme rolige lest med My Donal og Major March, men er den som i størst grad inviterer de andre ombord på sine låter. På sistnevnte klager han sin nød i kjent stil: "It's been two years since I been happy...", og med Roberts og Molina i koret: "I have grown my hair out longer, I have grown my beard out too..." er den platens mest vellykkede når det gjelder samarbeid.
Ingen skaper så ensomme og vakre stemninger som Jason Molina, og The Gypsy He-Witch og Jennie Blackbird's Blues deler begge en mørk tomhetsfølelse som i særlig grad preget hans Ghost Tropic (2000). Etter at vi har blundet noen minutter kommer de også ut igjen en tur med Oldham i front, og drar en siste, ukreditert godnattallsang for oss.

Ingen av de tre artistene tar grep for å løfte stemningen i taket, og alle de seks låtene preges som ventet av et sørgmodig alvor. Med tre så særegne låtskrivere og artister samlet kunne man vel ønsket et mer spennende sluttresultat, for både Oldham, Roberts og Molina driver langs sine egne musikalske stier. Nå er ikke det så ille så lenge alle sporene hadde sklidd lett inn på for eksempel Night Is Advancing, Master & Everyone eller nevnte Ghost Tropic, og siden jeg tror alle låtene er tidligere uutgitte er EPen selvsagt et must for alle dere som har sans for det disse karene driver med.

The Amalgamated Sons of Rest er nok en hyggelig plate fra gyngestol-land, vel verd å anskaffe.