cover

Black Science

Monolithic

CD (2009) - Roggbif / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Improvisasjon / Eksperimentell / Støy

Spor:
Licking your wounds that won't fucking heal
Black science
Twist of the knife
I hate the fact that we breathe the same air
Untitled

Referanser:
KILLL
Puma

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Tøffasjazz!

Som å bli overkjørt av en dampveivals... på en god måte.

Jeg sitter på Landmark, en av Bergens mange konsertscener. Med kaffekoppen fremfor meg og Monolithic i øra går tankene tilbake til første gangen jeg var her. Anledningen var at Puma, sammen med Lasse Marhaug, spilte. Jeg husker ikke mye av den konserten nå, men jeg husker Stian Westerhus. Han hang over gitaren sin, og pedalene sine, hele konserten gjennom. Jeg ble skremt over de lydene han klarte å trylle fram fra utstyret sitt. Mot slutten av settet sto Marhaug og Westerhus sammen og skapte en hvit korridor av lyd. Det svartnet for øya. Det var så brutalt, så utrolig høyt og skremmende. Men samtidig, på et eller annet mystisk vis, deilig. Mye av de samme følelsene fremkaller Monolithic, et annet av Westerhus' mange prosjekter.

Etter hvert har jeg hørt ganske mange ulike band som er markedsført og merket som deathjazz eller jazz-metal. Ikke før jeg traff på duoen Monolithic (Kenneth Kapstad på trommer og Stian Westerhus på baritongitar), og deres debutalbum Black Science, har jeg opplevd denne merkelappen som dekkende. Monolithic er like deler støy, metal og improvisasjon; og de er tøffe. Som faen.

Det begynner litt knastrende, med underproduserte trommer og noen hektiske, rytmiske gitarriff. Liksom Westerhus har glemt å plugge inn gitaren. Etter 17 sekunder kobles imidlertid maskineriet inn; og derfra og 40 minutter er det bånn gass. Full fart i nedoverbakke, uten bremser. Det er vanskelig å vite om låtene på Black Science er improvisert eller komponert. Svaret ligger nok en plass midt i mellom. Åpningslåta Licking Your Wounds that Won't Fucking Heal åpner med en god porsjon herlige dype, primitive og skitne riff; i et ganske komplekst rytmisk mønster. Etter de to første minuttene sklir den over i et mer åpent landskap. Kapstad holder fast på de rytmiske mønstrene fra åpningen; mens Westerhus improviserer over dette. Lagvis bygges intensiteten opp. Det ene gitarsporet legges oppå det andre; hele tiden i et ganske lyst, atonalt og abstrakt leie. Oppbygginga avsluttes med at vrengte og dype akkorder legges under det infernoet av høyfrekvent lyd som Westerhus' gitar og Kapstads cymbaler nå utgjør. Gjennom noen kjappe riff blir man plutselig kastet tilbake til en coda; der åpningens riff gjentas.

Andre låter er langt mer abstrakte, strukturløse, og faktisk enda mer brutale enn Licking... Tittelsporet er nok min favoritt på skiva, og også den mest aggressive. Den begynner med kjapp riffing, og ditto tromming, og derfra tar det seg bare opp og ut. Det blir bare kjappere, tyngre og høyere gjennom de 4 minuttene og 44 sekundene den varer. Det er vanskelig å beskrive den energien som Monolithic er fylt med, men en indikasjon kan være følgende: Når jeg hørte tittellåta for første gang var jeg sikker på at den ikke kunne bli drøyere og høyere etter to minutter. Det er fra to minutter og utover at låta virkelig tar av!

Det som virkelig imponerer meg med Black Science er måten Kapstad og Westerhus lytter til hverandre. På tross av at mye av plata er utrolig høylytt, er det en fryd å høre på hvordan de to musikerne utveksler idéer og rytmiske mønstre. Når Westerhus kaster frem et riff, er Kapstad ofte øyeblikkelig på plass og speiler det i sine rytmiske figurer. Dette skaper spenning og nerve.

Hvis det ikke er blitt tydelig så langt, så er jeg blitt utrolig glad i denne plata. Fandenivolskheten og energien, sammen med de tekniske og musikalske ferdightene til Monolithic utgjør en skikkelig potent mikstur.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Fille-vern - gamle og nye mestere i norsk munnharpetradisjon

(ta:lik)

Bergfolket, myregubbenes og huldras instrument på det som ifølge vår skribent er årets norske plate.

Flere:

Neurosis & Jarboe - Neurosis & Jarboe
Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970