Dehli9

Tosca

2 x CD (2003) - !K7

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Deilig, deilig

Lounge-materialet sitter mye bedre enn på K&D sessions, og jeg kan knappast si at jeg savner Kruder.

Av Tor Martin Bøe

Del på Facebook20.03.2003 (opprinnelig fra pstereo.no)

Vanligvis sitter Richard Dorfmeister sammen med Petter Kruder på et innrøykt loft i Hamburg og remikser. Fremdeles har de ikke klart å produsere noe selv sammen. Dette vet dere. Dere vet også at Dorfmeister begynte sin musikalske karriere sammen med Rubert Huber. I bandet Delhi 9. Akkurat det visste dere ikke. Eller?

Dette vet dere i alle fall ikke: Forrige Tosca-utgivelse, "Suzuki" tok navnet sitt fra Rubert Huber sin favoritt-vinterbil. Han pleide ofte å kjøre rundt på alpetoppene mens han trommet på rattet, og det var slik mange av trip-hop rytmene på "Suzuki" kom til. Samtidig pleide Dorfmeister ofte å sitte ved siden av og vekselvis plystre og spille på slurva. Slik lager de musikk på kontinentet.

Men seriøst: Det er heldigvis ikke, som navnet skulle tilsi, noe banghra-plate dette. For det meste går det naturlig nok i mer av kaffebar-kontentumet som Kruder & Dorfmeister nesten har enerett på. Lounge-materialet sitter like fullt mye bedre enn på K&D sessions, og jeg kan knappast si at jeg savner Kruder.

På samme måten som jeg knappast savner Dorfmeister på "Peace Orchestra", Kruders soloprosjekt.

Hvilket leder til skumle tanker i hodet mitt. Er de egentlig to? Finnes Kruder? Finnes Dorfmeister? Finnes Huber? Er den lave profilen egentlig et artig og artist-dualistisk eksperiment, på samme måte som Paul McCartney sitt "chillout"-konsept? (Som leser er det nå din plikt å trakassere meg på epost i ukesvis framover, ettersom jeg har brutt den uskrevne regelen om å aldri nevne Paul McCartney i noen som helst sammenheng med trip-hop. Jeg gjør det derfor en gang til, for å understreke poenget: Paul McCartney. Trip-hop. Der satt den, tenker jeg.)

Fills-ene er til og med tilnærmet identiske. Det er uansett dype basser, seige rytmer, syntetiske og akustiske slidegitarer, syntha rhodes, snurrige lyder, nydelig vokalarbeid servert i en vidunderlig grompakke med lyd. Artigst synes jeg det når Tweed (nei, ikke Tweet) drar til på "Gute Laune" og Earl Zinger hjelper til på "Wonderful". Mest kjedelig blir det når låtene til dels glir over i hverandre, selv om enkelte altså har nok særpreg til å forsvare opptil flere gjennomlyttinger. Med låttitler som "Rolf Royce" vekker de nå alltids mild humring.

Tosca nøyer seg forøvrig ikke med bare én CD, men har like godt lagt med noen piano-instrumentaler spilt av Huber med Dorfmeister sine glidende og minimalistiske lydremikser i bakgrunnen. Kjedelig? Tja. Men likefullt verdt å sette av en egen lytteseanse til.

Plata er altså oppkalt etter bandet Delhi 9. Og de hørtes vel for øvrig ut omtrent som det Tosca gjør her, bare med datidens instrumenter. Altså gitar, fele, blokkfløyte og bankepinner. Takk gud for synthesizere, keyboard og datamaskiner. Og sannsynligvis kaffebarer også,

Det er en deilig, delig plate, hvis du ikke har forstått det. Og Kruder & Dorfmeister kommer aldri med soloplate. Aldri. Aldri.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: