cover

Grab That Gun

The Organ

CD (2004) - Too Pure / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-punk / Indierock / New Wave

Spor:
Brother
Steven Smith
Love, Love, Love
Basement Band Song
Sinking Hearts
A Sudden Death
There Is Nothing I Can Do
I Am Not Surprised
No One Has Ever Looked So Dead
Memorize the City

Referanser:
The Smiths
The Cure
Throwing Muses
The Pretenders

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


A Sudden Death

Lyden av hypen som uteble. Skiva kommer til Norge etter at bølgen døde ut...

Stakkars The Organ.

De vet det selv. Plateselskapet vet det. Og kompisene i The Wedding Present, Goldrush og Hot Hot Heat vet det.

Egentlig burde de vært såre fornøyd. Etter flere år på tegnebordet må det ha vært en forløsende følelse å levere fra seg en såpass helstøpt debut som Grab That Gun.
Men de føler nok likevel litt på det: Dette er nemlig en plate som etter all sannsynligvis bare er en liten NME-hype, en enda mindre radiohit eller et snev av internettbuzz unna et stort publikum.

Salgstall er selvsagt helt uvesentlig når man vurderer kvaliteten på en plate, men det er noe med hvordan The Organ tidsånd-messig har truffet planken perfekt, bare for å oppdage i svevet at det ikke er vann i bassenget.

Det hele startet for seks år siden i Vancouver, Kanada. Tilfeldigheter, alkohol og venners venner førte fem jenter sammen, og felles kjærlighet til band som The Cure og The Smiths sørget for at mesteparten av tiden ble brukt på musikk. Samme år dannet de The Organ, og begynte å spille på puber og konsertsteder i hjemtraktene.

To år og utallige spillejobber senere - i januar 2003 - ble de plukket opp av Mint Records. Arbeidet med debutplaten startet umiddelbart.

Dette var mens den store postpunk-renessansen fremdeles var i startgropen, og det ikke var gitt at alle band skulle høres ut som en blandig av Joy Division og tidlig The Cure. Men det gjorde altså The Organ, ispedd en sunn dose The Smiths, litt Throwing Muses og en vokalist som utstråler mye av den kjølige arrogansen som Chrissie Hynde tidligere har gjort til en kunstform.

Men aller først måtte man altså spille inn en plate. Og det var ikke gjort i en håndvending.

Kurt Dahle (The New Pornographers) ble hentet inn som produsent, uten annet resultat enn at han og bandet gikk hverandre på nervene, og størsteparten av innspillingene måtte kasseres.
I tillegg begynte bandet å krangle internt, og de neste månedene skulle bandmedlemmer slutte og komme tilbake om hverandre i et stadig økende tempo.
Ikke før Paul Forgues (Slayer, Hatebreed (!)) ble hentet inn som ny produsent, ble det orden i sysakene, og våren 2004 dukket Grab That Gun opp i kanadiske platebutikker.

Støttet av et solid live-rykte, ble bandet raskt lagt merke til. Og etter flere positive omtaler i hjemlandet, sikret bandet seg en distribusjonsavtale med Too Pure. Og i fjor var omsider platen tilgjengelig i Europa.

Der både startet og sluttet The Organs vei mot verdensherredømme.

Uncut kåret Grab That Gun til månedens debut og GQ spådde at "The Organ will be massive". "Et kvinnelig Interpol" var en annen betegnelse som gikk igjen. Men det ble med det. Grab That Gun kom aldri stort lenger enn bandets Myspace, og det til tross for påfallende mange likheter med tidligere "plutselige landeplager": Her er fire-fem kvalifiserte "andresingler" og et uhyre lett fordøyelig produkt uten skarpe kanter. Men de mangler altså killeren.

Kortet de satset på var Brother, første spor på platen og singelen som skulle breake bandet i England.

Og sangen er bra den – et solid stykke arbeid, med noe av det samme majestetiske draget som Interpols Next Exit. Den starter med en markant basslinje, som om man skal trekke frem referanser ikke er helt ulik Mike Mills' arbeid på Radio Free Europe. Etterhvert slutter både gitar, orgel og vokalist Katie Sketch seg til og fyller ut lydbildet.
Det er stort og flott, men noe humørløst, og – hvordan skal man si det? – kalkulert.

For det er ikke seige rockere The Organ selger. De selger The Smiths-pastisjer med orgel. Og det er ikke dummeste man kan komme trekkende med.

Etterfølgende Steven Smith og Love, Love, Love er gode eksempler: Knitrende popkarameller som tåler noen runder. Katie Sketch fraserer som om hun var lillesøsteren til Morrissey, mens gitararbeidet til gitarist Debora Cohen høres mer ut som Johnny Marr enn Johnny Marr selv om dagen.

Basement Band Song har også noe ved seg, om ikke annet som en programerklæring for bandet: "We should put that record on/The one you found when you were gone/The one that has those sad, sad songs/And makes you want to sing out loud".

På en plate hvor halvparten av sangene tikker inn på under tre minutter, er denne med sine drøye fire minutter platens lengste, og byr på et par velkomne avbrekk fra vers-refreng-vers-refreng-formelen som ellers dominer platen.

Påfølgende Sinking Hearts er en ny to-minutters energibombe, mens A Sudden Death minner mer om Throwing Muses enn noe annet på platen, uten å være i stand til å øke pulsen utover normalen.

Katie Sketch er nevnt tidligere. Hun er en markant vokalist. Når det fungerer låter The Organ elegant og storslagent, men når det en sjelden gang ikke gjør det faller korthuset sammen. Og det er muligens ved siden av den åpenbare mangelen på originalitet bandets største problem.

På There Is Nothing I Can Do ender det i grøfta. Bassen låter flatt, den evinnelige orgeldrodlingen fører ingen steds hen, mens Sketch i beste fall høres uinteressert ut.

Heldigvis henter man seg raskt inn igjen. Faktisk i så stor grad at det beste argumentet for å kjøpe Grab That Gun kommer helt til slutt: Memorize the City er et lysende This Charming Man-plagiat hvor veldig mye stemmer.

Katie Sketch legger hodet på blokka med tekstlinjer av kaliberet "Oh, darkness filled the sky as pools of water filled your eyes / They sparkled like phosphorescence in the bay / although our lips barely touched / I have never felt so much," men har en melodi som tåler det i ryggen.

Og når gitarist Debora Cohen endelig virkelig treffer blink med Johnny Marr-plyndringen sin, og setter avgårde, tett fulgt av handclaps og ekstra perkusjon, er det ikke fritt for at man tar seg i å tenke at "dette bandet kan bli noe".

Men slik ble det aldri: I november i fjor annonserte The Organ at de var oppløst.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo