Rare Wood

Sunburned Hand of the Man

CD (2004) - Spirit of Orr

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

East coast freedom militia ensemble

The ambassadors from everywhere. Freelance assassins. A man called Moses. A sunburned hand of the man.

Av Bjørn Hammershaug

03.10.2004

Selv om dette svære kollektivet fra USAs østkyst har en imponerende rekke utgivelser bak seg siden slutten av 90-tallet, er Rare Wood deres minst sjeldne. Dette er nemlig, så vidt meg bekjent, Sunburned Hand of the Mans første offisielle CD-utgivelse, da de tidligere titlene enten har vært å finne på CD-R eller vinyl. Rare Wood består av fem spor tatt opp hist og her i perioden 2002-2003. 1 og 4 i studio ved universitetet i Davis, California, 2 og 3 live på den velkjente klubben Vera, Groningen og det siste tatt opp hjemme på landet i Massachussetts.

Før vi titter litt nærmere på hva som skjuler seg her, føler jeg for å presentere Sunburned Hand of the Man (SHotM) noe nærmere, da de for de fleste nok er relativt ukjente, samtidig som de har fått et visst kultnavn i enkelte kretser. Deres obskure eksistens kunne nok vært enda mer forseglet her i Europa om ikke det britiske magasinet Wire og journalist David Keenan en gang i 2003 for alvor tok for seg fremveksten av et merkverdig undergrunnsfenomen, under overskriften New Weird America/the Free Folk Explosion. Til denne artikkelen ble SHotM like gjerne brukt som blikkfang på forsiden; passende nok, da det 10-15 mann og kvinner sterke ensemblet ser både passe weirde og passe free folk ut. Dessuten er de i et slags løst tyngdepunkt i en radikal og voksende undergrunnskrets som kommer fra alle landets hjørner, en frittenkende geriljahær av slagverk, gitarer og blåsere som favner over mye det denne "frifolken" står for. Utgangspunktet for Wires store artikkel var Vermonts Brattleboro Free Folk Festival, der artister som SHotM, Six Organs of Admittance og Tower Recordings opptrådde. Med en spennvidde fra krautrock og frijazz til hillbilly folk, blues og psykedelia var festivalen den første samlende happeningen innen det som det er forsvarlig å omtale som en ny "scene". Nå må man ikke glemme at mange av bandene trekker veksler på en stil som i en årrekke har vært dyrket av band som No-Neck Blues Band og Sun City Girls, og i ytterste rekke Captain Beefheart og The Residents, men i løpet av siste halvdel av 90-tallet har denne lukkede kretsen i økende grad sprengt seg frem - om ikke helt til overflaten, i det minste til mindre undergrunnsmiljøer.

Både de fleste artistene og selskapene de gir ut på henvender seg i første rekke til de av oss som fremdeles synes det er stas å lete opp musikk utenfor de etablerte og stadig mer konforme kanalene. Og der ligger også muligens noe av grunnen til denne fremveksten; frifolkerne kan ses som en reaksjon på det konforme samfunnet som lukker seg stadig strammere rundt oss. Gjør det sjøl-holdninga er sterk, idealismen er ikke død og aktiviteten energisk, gi ut platene selv, ja, selg platene selv, lag egne, friske festivaler, samarbeid på tvers av musikalske grenser, hey, det er ingen musikalske grenser! Denne brytende holdningen til en bransje som stort sett bryr seg med iPod, Idol og Pepsis budsjetter gjenspeiles også i musikken, som favner langt forbi folkgenren, men som tar i seg en rekke alternative uttrykk på grasrot-plan. Revolusjonen starter her. Samtidig er vi i dag velsignet med så åpne kommunikasjonskanaler at det faktisk er mulig for for en skribent i lille Oslo å presentere en marginal plate som Rare Wood som den naturligste ting i verden. Det er som om kampgløden fra 60-tallet og dagens teknologiske muligheter bidrar til at band som Six Organs, SHotM, Jackie O-Motherfucker og Pelt både fremstår som reelle alternativ til rådende trender og markedsmekanismer, samtidig som de med vår tids trang til å stadig fange opp det siste nye også står i fare for å bli et utvannet fenomen før de rekker å sette spor. Vi får se.

Oh, look at me, here I go ramblin' again. Det var altså Rare Wood vi skulle prate om. Om bandet skrev nevnte David Keenan i sin Wire-artikkel: "This is improvised music that impacts on the ass as much as the third eye, that draws from mountain music, Country blues, HipHop, militant funk and psychedelia as much as free jazz." Med andre ord ligger alt til rette for at dette er midt i blinken for undertegnede. Rare Wood er da også en tidvis hysterisk fet plate, tidvis litt for rare wood og bad trip, men en skive som absolutt kan fungere som innfallsport til et band som, i frifolk-kretser, ligger nærmere Jackie O-Motherfucker og Vibracathedral Orchestra, og med mer vekt på fri enn folk. De bruker riktignok litt tid på å komme igang, men når de etterhvert etablerer seg på Glass Boot (13:55) kommer Keenans ord tilbake med forsterket kraft. Dette er ikke bare musikk å fjerne til, men også noe man kan shake ass og knytte nevene til. Det ER et militant funky groove på Glass Boot som drives frem av wah-wah gitarer og perkusjon, nærmere Sly & the Family Stone, Can og Hawkwind enn man skulle tro en broget gjeng fra det skolerte østkysten var kapable til. På altfor korte Buried Pleasure (2:48) blandes bassgangen til Holger Czukay, slidegitar fra Mississippi og fløytetoner fra Asbury Park til en merkverdig ekstatisk låvedans på rosa lykkerus. På Easy Wind (7:55) høres det ut som Captain Beefheart har gjenoppstått på Miles Davis cirka On the Corner, et tett, svett og kompromissløst stykke med en vokal som tar litt for mye av spillerommet. Den blåser lett over i Gyp Hawkin' (10:09)/Camel Backwards (7:13), en ganske retningsløs space-jam med igjen altfor plagsomt dominerende vokal lagt langt frem i produksjonen. Denne til side, fire-fem minutter ut i kamelen lukker John Moloney heldigvis nebbet, og lar heller blåserne og slagverkerne arbeide sammen. De klarer likevel ikke å skape en så suggererende kraft som på heftige Glass Boot, og opptaket fra Nederland står igjen som det svakeste og minst sammenhengende her.

Sunburned Hand of the Man er på sitt beste forrykende saker, men de kan også rote seg litt for langt inn i tåkeheimen når de mange musikerne skal forene sine visjoner uten noe tilsynelatende felles mål og mening. Men det er kanskje også noe av meningen...

Groovissimo

Bonnie Prince Billy - Master & Everyone

Fra hjertet - til hjertet: På en drøy halvtime gir Will Oldham oss en evigvarende plate.

Flere: