cover

In Case We Die

Architecture in Helsinki

CD (2005) - Moshi Moshi / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Cabaret / Psykedelia / Twee-pop / Avantgarde

Spor:
Neverevereverdid
It'5!
Tiny Paintings
Wishbone
Maybe You Can Owe Me
Do the Whirlwind
In Case We Die (Parts 1-4)
Cemetery
Frenchy, I'm Faking
Need to Shout
Rendezvous: Potrero Hill
What's In Store?

Referanser:
Beach Boys
Belle & Sebastian
The Ladybug Transistor
The Fiery Furnaces

Vis flere data


Architecture in Helsinki – In case we die

Om du liker Elephant 6-kollektivet, Belle and Sebastian, Ween og Fiery Furnaces, vil denne platen definitivt falle godt i smak.

Jeg vet ikke mye om Finland. Det er de mange tusen innsjøers land, og mange av dem snakker svensk. De har kriget en del frem og tilbake med Sverige og Russland, da gjerne om vinteren. Landet fabrikkerer hopp- og langrennstjerner på løpende bånd, en del av dem med dopingskandaler hånd i hånd. Harry Ylonen var finsk. Finland har et blomstrende elektrofolk-miljø, mens operametallgruppen Nightwish er det mest kjente blant Ola og Kari. Spør du meg om et obskurt land i en annen verdensdel, kan jeg sikkert navnet på hovedstaden og gir en intetsigende faktaopplysning med på kjøpet. For eksempel så heter hovedstaden i Botswana Gabrone, og landet ligger rett nord for Sør-Afrika. I Honduras heter hovedstaden Tecucigalpa, mens San Pedro Sula er en annen viktig by. Finland, som ligger i nabolaget mitt, vet jeg ikke stort mer om.

Denne tankerekken ble startet da jeg plukket opp Architecture in Helsinki sin nye fullengder In case we die. Det var da merkelig at et oktett fra Melbourne i Australia skulle ha en slik referanse i bandnavnet sitt. Bandet debuterte i fjor med Crooked fingers, men undertegnede gikk uvitende inn i In case we die. Det resulterte i bakoversveis.

Albumet blir innledet av 4 slag med en kirkeklokke, fulgt av spirituell kvinnesang sammen med blåsere, strykere, trommer og vibrafon. Noe dramatisk er i emning, mørke stemmer korer aaah mens trommene går som i introen i The Glow pt.2 av The Microphones. Et piano i beste Of Montreal-stil tar over, sammen med en taktstokk og en tuba. Det synges om å gå på månen og minnes alle slagene man har vunnet og tapt innen kjærligheten. Basslinjen som kommer inn høres ut som noe Eric Judy fra Modest Mouse gladelig kunne spilt, og det bygges opp dramatikk igjen med rullende trommer og blåserne. I en energisk eksplosjon slynges vi ut i tamburintung ADHD-pop med Le Tigre-skrik. Tempoet roes litt ned før man gjør dette på nytt igjen, og blåserne, trommeslageren og bassisten spiller så busten fyker. Det har gått 4 minutter og 47 sekunder, og sporet Nevereverdid har blitt spilt.

It's 5! som følger, åpnes med flerstemt synging. Det som følger, er en melodi som minner om noe Ween kunne laget. Melodien høres nesten litt barnslig ut, samtidig som det er så fengende og lystig at man rett og slett danser der man sitter for seg selv og hører. Det slås på triangler, kores med oooh og blåses så skittent at Cato Salsa Experience blir dødsens misunnelige. Det er rett og slett perfekt musikk for vår og sommer, med en underfundig og sjarmerende tekst om kjærlighet og matte. Hiv og hoi, Tiny paintings tar oss på tur i mer maritime omgivelser. En mørk tuba danner en dyp melodilinje sammen med basstromme og cymbaler, vi er på tur og ser på Ween sin mollusk. Et litt mer utsvevende Decemberists får plutselig besøk av Cursive to minutter ut i sangen, da Architecture in Helsinki gjør et parti som faktisk er maritim emo-pop, og skuten seiler ut i de fjerne bølgene blå. Vi har hoppet av for å være på piknik i Skottland i Wishbone sammen med Belle and Sebastian og Camera Obscura. Det er fryd og gammen, for noen har lurt koffeinpiller i Stuart Murdoch, vedkommende som spiller synth har bare en finger på hver hånd, og luringen på tamburin har latt være å ta Ritalinen sin i dag. Døsige strykere skaper en illusjon av at sangen er ferdig allerede etter et minutt, før en liten trommesampling sparker liv i sangen, og alle danser rundt i solen og klapper.

På Do the whirwind blir vi med på tur gjennom skogen, med Junior Boys som våre verter. De har begynt på Prozac siden Last Exit, derfor er stilen en smule mindre kjølig nå. Det er mus i skogen, og jeg tror jeg hører frosker i det fjerne. En sitar og en skipsklokke manifester seg etter hvert, så denne skogen ligger tydeligvis i India og ikke langt fra sjøen. Når vi har kommet til skogens ende blir vi hilst farvel av et lite ensemble på klarinett.

Noe lenger uti reisen vår gjennom dette albumet havner vi i jungelen, på Need to shout. Aframes prøver å skremme oss i begynnelsen med at dette er deres Black Forest, men klarinettensemblet er på plass for å gjøre oss sikre på at jungelen også er et blivende sted. De viser oss vei til en hytte, hvor Stephin Merritt koser seg med mango og kokosnøtter. Disse herlighetene har inspirert han til å skrive en munter og sval sang med xylofon og fløyter.

Slike historier kunne jeg skrevet om hver eneste sang på In case we die. Dette er et utrolig variert album, med så sterke melodier at du tenker på alle de gode bandene i platesamlingen din. Tittelsporet er en liten rock-operette i 4 akter, i beste Fiery Furnaces-stil. Forskjellen på disse to bandene er da at Architecture in Helsinki klarer å avslutte sporet før det blir langdrygt, i motsetning til hva søsknene Friedberger slet litt med på Blueberry Boat. De feier gjennom 12 melodier på spreke 40 minutter uten nevneverdige feilskjær. Det eneste sporet som skurrer litt hos meg, er Maybe you can owe me, som høres ut som The Elected pluss Bright Eyes, med delproduksjon av Jimmy Tamborello. Tempoet er for lavt i denne sangen, derfor blir den litt seig.

De fleste bandene som spiller indie-pop spinner sangene sine om en klart definert melodi. Architecture in Helsinki angriper heller på en annen måte. Som nevnt tidligere i anmeldelsen er de åtte personer i bandet, noe som gir dem muligheten til hele tiden å ha mange instrumenter i sving. Her ligger noe av det virkelig fantastiske med denne platen, det at den er så enkel, dog likevel så detaljert. På overflaten høres det ut som om alle spiller det samme i pur harmoni, men når du går i dybden hører du at det hele egentlig er galskap og kaos som har blitt satt sammen så bra at det høres ryddig ut. Av og til høres instrumenteringen og melodiene nesten barnslig enkle ut, men helheten forteller at det er dyktige mennesker bak dette her. Gitaren er overraskende lite til stede, bandet satser mer på synth, piano, blåsere og trommer for å få fremdrift. I tillegg kommer alle de rare lydene som hele tiden lurer i bakgrunnen. Det snurres, klinkes og klirres for å skape stemning. Tekstene er litt uhåndgripelige, i lik stil som for eksempel The Unicorns. Det fortelles om forhold, angst og død, men hele tiden med et glimt i øyet og med vendinger som er sjarmerende og får deg til å trekke på smilebåndet.

I It's 5!, som virkelig er et av høydepunktene på platen spør de oss:

Did I fail to impress you?

Det gjør de på ingen måte. Dette er så utrolig bra gjennomført, både musikalsk og tekstmessig, at jeg synes det til nå er årets beste album, og det er godt mulig jeg fortsatt synes det om syv måneder. Kanskje det er på tide jeg finner ut mer ut om Finland?

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Side Brok - Høge Brelle

(pinaDgreit)

Enten du har smale eller side brok, eller sidemål, er hip hop fra Hovdebygda og Peder den kvite neger noe å få med seg.

Flere:

Bonnie Prince Billy - Master & Everyone
MoHa! - One-Way Ticket to Candyland