Synthetic Generation

Deathstars

CD (2002) - Nuclear Blast / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Ambisiøs debut fra svensk supergruppe

Anmelderen stiller store forhåpninger til dette svenske bandet med bakgrunn fra Swordmaster og Dissection.

Av Trond Frantzen

Del på facebook28.01.2004

Siden Deathstars består av medlemmer fra såpass profilerte grupper som Swordmaster og Dissection, følte jeg meg rimelig sikker på at bandets førstefødte kom til å dreie seg om metal, og gjerne av den mørke sorten.

Mørkt er det jo forsåvidt, spredte tilløp til metal finnes også, men noen form for sortmetall snakker vi på ingen måte om på Synthetic Generation. Disse svenskene har overraskende nok tatt noen lange steg bort fra den musikken som forbindes med de ovenfor nevnte gruppene, og i stedet laget ei plate som består av mørk og dyster industriell hardrock. Det vil alltid knytte seg spenning til hvordan musikere/band takler stilskifter, og denne skiva er intet unntak. Skulle debuten vise at Deathstars så absolutt har livets rett? Joa. Forsåvidt.

Det hele starter ganske lovende med åpningssporet Semi-Automatic hvor det males noen fengende stemninger, og man merker seg med en gang bandets utstrakte bruk av beats og samplinger. Det slår meg umiddelbart at det hele likner veldig på The Kovenant, og det skal da også vise seg hele skiva igjennom at Deathstars har tyvlånt mang en god ide fra nettopp dette bandet. Gitarriffinga er gjennomgående groovy, noe låta Little Angel midtveis i skiva beviser til det fulle. Det svinger faktisk bra av dette låtmaterialet til tider, men jeg sliter med det jeg mener er det største minuset på denne utgivelsen - vokalen. Mørk og dyp monoton stemme kler enkelte av sporene veldig godt, men i lengden blir det både masete og ensformig. Når det er sagt er det ikke bare vokalen som blir ensformig, variasjonen nærmer seg til tider frysepunktet og det er ikke bestandig like lett å si hvilken låt på skiva du egentlig sitter og hører på.

Det skal allikevel sies at produksjonen er god, det klare og kliniske lydbildet passer fint til denne futuristiske dommedagsprofetien. Samtidig skaper de mange sci-fi stemningene en atmosfære som engasjerer lytteren, problemet er bare at flere av låtene går inn det ene øret og ut av det andre med en gang, det blir litt for mye fyllekalk, rett og slett.
Som ikke dette er nok kommer skivas høydepunkt i form av en cover av Billy Idols White Wedding - hvis ikke det er et tankekors, så vet ikke jeg...

Summa summarum er dette en skuffende utgivelse, men så hadde jeg da også relativt store forhåpninger. Det finnes flere positive elementer på Synthetic Generation, for all del, men helhetlig sett blir dette for svakt og identitetsløst. Allikevel vil jeg ikke avskrive denne gjengen med en gang, for med et sterkere låtmateriale og noen vokalmessige forandringer smeller det kanskje for alvor neste gang? Synthetic Generation ligger og vaker et sted mellom tre og fire poeng, så vi snakker på ingen måte om ei dårlig skive, og potensialet er så absolutt til stede. Dersom du synes en krysning av Ministry og Rammstein høres spennede ut kan du godt gi denne skiva en sjangs. Liker du Covenant bedre enn The Kovenant står du glatt over.

Groovissimo

Portishead - Third

Trip-Hop er for Portishead noko som var. I 2008 utfordrar dei oss med andre tonar, og er minst like interessante.

Flere: