cover

A New Devotion

The High Dials

CD (2003) - Rainbow Quartz / Perfect Pop

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Retropop / Psykedelia

Spor:
Diamonds in the Dark
The Dead Hand
Desiderata
T.V. Mystic
Antenna
Can You Hear the Bells?
Fields in Glass
Save the Machine!
Leaving Alphaville
Silas, Please Come Home
My Heart Is Black
The Birds
Assassins
St. Marie
Sweetness and Light
Morning's White Vibration
Things Are Getting Better
Regeneration

Referanser:
The Kinks
Moody Blues
The Hollies
Sloan
Supergrass
Crosby, Stills, Nash & Young
The Byrds

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Ensformige kopister

En plate som blir kjedeligere og kjedeligere for hver gjennomspilling. Basert på idéen: hvilket band skal vi ligne mest på i neste låt, gutter?

Denne plata har jeg etterhvert fått visse problemer med, og for å komme til bunns i dette må det en enkel form for dekonstruksjon til. The High Dials er en kvartett fra Canada, tidligere kalte de seg The Datsuns, og de har gitt ut en plata A New Devotion på tampen av 2003. Av instrumenter bruker de trommer, Rickenbacker-gitarer og bass. I tillegg er det vokal og gjester som spiller fløyte, trombone, fiolin, tablas, saksofon og trompet. Ved hjelp av disse musikerne og de forskjellige instrumentene har de laget et konseptalbum sentrert rundt figuren Silas og hans forsøk på å unnslippe usynlige krefter i et fremtidig univers. Så langt alt vel. Hovedproblemet er imidlertid musikken. Det er mulig det er en anmelders lodd å ha et behov for å båssette musikk, men det må dessverre til for å kunne gripe og forstå også denne skiva. Og, det er bare å innse, musikk opererer ikke i en egen sfære. Man lar seg påvirke og det er umulig å lage musikk, eller kunst for den saks skyld, uavhengig av tid og sted.

Hva er det så med disse canadierne? I utgangspunktet lager de fine melodiøse låter, som til dels er fengende, de er dyktig spilt og lekkert produsert. A New Devotion fungerer som en collage av 60-talls låter, sampling av gamle harmonier, gitarriff og effekter. Hadde det vært coverlåter hadde det ikke blitt problematisk. Her blir jeg sittende å lytte etter hvor jeg har hørt dette tidligere. De beste navnene fra 60-tallet renner en i hu. Først og fremst tror jeg The High Dials har hørt på The Beatles' Revolver, men her er også Pretty Things, Hollies, Love, Kinks, Moody Blues, CSNY og ikke minst Byrds.

Da brit-popen tok av for alvor på tidlig 90-tall hørte man også her påvirkning fra 60-tallet, men dette ble bakt inn i et eget genuint uttrykk. For meg blir The High Dials bare svært dyktige kopister av 60-talls musikk. Hvor blir det av særpreget? Hva vil de musikalsk annet enn å kopiere? Jeg innrømmer gjerne at det umiddelbart høres lekkert ut, men da musikken byr på liten motstand blir det i lengden lite friskt og kun kjedelig å lytte til.

Undertegnede har intet ønske om å havne i kategorien som synes alt var bedre før, men musikalsk var bandene The High Dials er inspirert av adskillig mer spennende. De laget egenartet musikk, selvfølgelig også inspirert av andre, men i stedet for å kopiere gjorde de heller coverversjoner. Det anbefaler jeg også The High Dials å gjøre, inntil de har noe eget å melde.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The New Pornographers - Twin Cinema

(Matador)

Friskere enn Juicy Fruit! Søtere enn lønnesirup! Gladere enn en kristencamp! Godtfolk - The New Pornographers hadde ikke glemt oss!

Flere:

Simon Joyner - Out Into the Snow
Sgt. Petter - Monkey Tonk Matters