cover

One-Armed Bandit

Jaga Jazzist

CD (2010) - Sonet / Sonet / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Elektronika / Elektrisk jazz / Eksperimentell rock

Spor:
The Thing Introduces...
One-Armed Bandit
Bananfluer Overalt
220 V / Spektral
Toccata
Prognissekongen
Book Of Glass
Music! Dance! Drama!
Touch Of Evil

Referanser:
Steve Reich
King Crimson
Tortoise
Frank Zappa

Vis flere data

Se også:
A Livingroom Hush - Jaga Jazzist (2001)
Airborne - Going Down EP - Jaga Jazzist (2001)
The Stix - Jaga Jazzist (2002)
In the Fishtank 10 - Motorpsycho & Jaga Jazzist (2003)
In the Fishtank 10 - Motorpsycho & Jaga Jazzist (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Bandittene fra Tønsberg

Etter mer enn ti år låter Jaga Jazzist fortsatt friskt og inspirert. Faktisk mer friskt og inspirert enn på lenge.

Himmelblå, The National Bank, Ravi, SHINING. Bredden på prosjektene som har sprunget ut fra Jaga Jazzist-kollektivet i årenes løp begynner å bli utrolig imponerende. Når moderbander nå er tilbake etter en del års pause låter det imponerende tøft og kreativt. Den forrige skiva, What We Must, låt i denne anmelders ører i overkant dogmatisk og uengasjert til å gjøre noe permanent positivt inntrykk, selv om den ikke var dårlig. Det turbulente samarbeidet med den tyske produsenten Markus Schmikler hadde nok noe av skylda, og til slutt var det Kåre Chr. Vestrheim som måtte redde stumpene.

Denne gangen har gjengen fra Tønsberg returnert til sin gamle samarbeidspartner og produsent Jørgen Træen, som var involvert både på A Livingroom Hush og The Stix. Helt problemfri har imidlertid ikke fasen fram til ferdig produkt vært. Underveis fikk Træen tinnitus og måtte fratre oppgaven uten å fullføre den. Tortoise-sjef John McEntire overtok derfor spakene og fullførte miksingen sammen med bandet selv, noe som jeg er overbevist om har hatt en positiv innvirkning på soundet og på resultatet.

Kort oppsummert låter One-Armed Bandit som en av de siste Tortoise-skivene, der alle instrumentene ligger nært og tett opptil lytteren. Men til forskjell fra Chicagobandets relativt strenge synth-fylte lydbilde er Jagas nye plate breddfull med vanvittige innfall, kompliserte (men fengende) melodier og rare instrumenter. Her er det breddfullt med synther, tangenter, tromboner, tuba, perkusjonsinstrumenter og frijazzgitar. For anledningen har Lars Horntveth komponert alle låtene selv. I tillegg til dette har Horntveth notert ned låtene på noter, og arrangert dem strengere enn tidligere. Resultatet er at improvisasjonen som i større eller mindre grad har vært til stede på de tidligere utgivelsene, nå er så godt som borte. Tilbake står et samlet og disiplinert band som likevel låter som de har hatt det ustyrtelig festlig i studio. Dette betyr ikke at sluttresultatet er tullete og useriøst (selv om titlene kan tyde på nettopp det!), men snarere at gjengen har kost seg sammen og skapt musikk som er kreativ, heavy, rockete, elektronisk og humoristisk på en gang. Her er Steve Reich en like relevant referanse som Zappa, Crimson og Fela Kuti. Alle inspirasjonskildene er kvernet gjennom bandkverna, og sluttresultatet låter forbløffende Jagask, selv om både arrangementer og lydbilde skiller seg fra foregående utgivelser.

Siden sist har bandet rekruttert et par nye medlemmer, nærmere bestemt keyboardist Øystein Moen og gitarist Stian Westerhus. Begge er mest kjent fra fri-improvisasjonsensemblet Puma der de spiller sammen med trommisen Gard Nilsen. Denne gangen er det imidlertid ikke mye plass til improvisasjon, snarere må de forholde seg til noterte arpeggiobevegelser og kompliserte motstemmer. Spesielt Øystein Moen imponerer med varierte og allestedsnærværende soniske bidrag. Også Martin Horntveth returnerer i god, gammel stil, og driver musikken fremover med en tilsynelatende utrettelig energi. Han viser imidlertid også en dynamikk som har vært for det meste skjult på tidligere Jaga-plater.

Ta eksempelvis den ni-minutters Steve Reich-inspirerte Toccata. Her drives musikken fremover med diverse småperkusjon, sammen med beherskede skarptrommeslag. Sammen med sirkulære figurer i vibrafon, marimba og piano som langsomt forandrer seg skaper bandet en hypnotisk, minimalistisk stemning. Allerede i den påfølgende låta slår Jaga om totalt og lager humørfylt og semitullete prog i den ironisk titulerte Prognissekongen. Stor musikalsk humor, med nærmest uendelig antall taktarter som skifter stadig vekk. Jeg mister i alle fall tellingen etter en stund!

One-armed Bandit består av mange musikalske lag, og jeg oppdager fortsatt nye temaer, melodier og arrangementsdetaljer ved hver gjennomlytting. Det foreløpige høydepunktet for min del er Music! Dance! Drama! hvor Stian Westerhus' frikete, effektdryppende og punkete gitar møter de poppete og fengende melodiene fra Lars Horntveths hånd og Martin Horntveths programmerte trommer. Det hele ender opp i en noe som ligner en kakafoni hvor alle de ulike stemmene og uttrykkene støter sammen, før låta plutselig slutter og alt blir stille. Et godt eksempel på hvordan de ulike musikalske preferansene som bor i Jaga blir fusjonert i et enhetlig musikalsk uttrykk. For meg er One-Armed Bandit en logisk fortsettelse og en nødvendig fornying av Jaga Jazzist etter den litt skuffende What We Must. Det har vært stille rundt Jaga lenge nå, og jeg er utrolig glad for at de endelig er tilbake. Et bedre comebackalbum enn One-Armed Bandit kunne jeg vanskelig ha tenkt meg. Velkommen tilbake!

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo