Jaakko Laitinen & Väära Raha

Jaakko Laitinen & Väära Raha

CD (2010) - Helmi Levyt Records

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Fengende live-vorspiel

Jaakko Laitinen & Väära Raha stiller med selvtitulert debutalbum og et sterkt tradisjonshjerte når de tar med seg Balkan til Finland.

Av Guro von Germeten

10.01.2011

Jaakko Laitinen & Väära Raha er et finsk Balkan-band som debuterer med selvtitulert album og et knippe sanger om kjærlighet og alkohol - de fleste er egenkomponerte, kun ispedd et par tradisjonsmelodier fra Serbia og Romania. Det handler om å komme, og om å gå, og om alle typer av jordiske gleder - i god balkansk tradisjon. Selv skriver de om sin egen musikk at den er preget av lange, harde Lapplandske vintre, og få, men intense sommernetter, noe som gjør musikken rå og med et stor appetitt på livet. Noe som også fører til dramatiske (fritt) oversatte titler som Månen, Mørkt Blod eller Jeg Får Ikke Fred.

Albumet gir oss stemninger fra trettitallets Django Reinhardt, via serbiskinspirerte blåsere, til russiske sigøynerromanser og en og annen finsk tango. Muistojen Tiellä (trad. serbisk) kunne vært tatt rett ut av hvilken som helst Goran Bregovic orkestrert Emir Kusturica-film, mens Virvatulet gir meg tanker om hvordan Cornelis Vreeswijk ville ha hørt ut om han hadde tilbrakt litt mer tid i Finland. Saippuakupla derimot, tar oss tilbake til legendariske Arbat og Pascal de Loutchek, med fengende koringer og vakker fiolin.

Stemmen til Jaakko Laitinen, som dominerer store deler av albumet, er akkurat så smektende som en croonerinspirert balkansanger skal være: passende pompøs, inderlig og innsmigrende. Likevel har han fortsatt noe å hente når det kommer til dynamikk og variasjon i uttrykket, noe som gjør at duetten med sangerinnen Luluby stikker seg ut som et høydepunkt på platen. Dessverre er ikke finskkunnskapen til undertegnede sterk nok til å uttale seg om de tekstlige kvalitetene i albumet, men det er ikke noe tvil om at sangene lyder bra på finsk, og at musikken får en ekstra eksotisk tvist av dette. På samme måte som når svenske Östblocket presenterer balkanmusikk på Skånsk.

Det virker som Jaakko Laitinen & Väära Raha strever mer mot å fremstille seg som et troverdig og tradisjonelt balkanband, enn mot et ønske om å tilføye noe nytt til sjangeren. Derfor lytter jeg litt med følelsen av å ha hørt endel før. Alt er dog velgjort, godt gjennomført og platen er effektfult bygd opp. Det er ikke noe tvil om at bandet kan, men jeg skulle ønske at de også ville litt mer. Jeg blir sittende med et savn av det temperamentet og råskapen som jeg forbinder med- og også forventer meg av et balkanband. Kanskje kommer det av at det er ikke er en full blåserekke, men ofte enkeltinstrumenter som skal løfte motiver og mellomspill i låtene?

Ryktene sier at Jaakko Laitinen & Väära Raha er et forrykende liveband som kan "burn down the house" uansett om de spiller på et lite landsens vertshus, i ett Lapplandsk bryllup eller på en posh Helsinki-restaurant. I vinter tar de turen til Norge, og jeg kan absolutt anbefale albumet som et friskt og fengende vorspiel til konserten på Balkan Beat Party 26. februar. Der satser jeg på at den manglende djevelskapen dukker opp når scenelysene slås på og dansegulvet fylles av Balkan-elskende Osloborgere. Opa! Eller kanskje jeg burde si kippis - skål!

Groovissimo

Bonnie Prince Billy - The Letting Go

Oldham har reist til sagaøya ute i havgapet. Her, blant varme kilder, snødekte breer og staute vikinger, har den underfundige amerikaner funnet roen.

Flere: