Sanctuary

Alexander Hacke

CD (2005) - Kool Arrow / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Bilder fra en reise i lyd

Med opptaksutstyr og en bass med riper fra turene til Einstürzende Neubauten, tar Hacke deg med på en tur ut i storbyen.

Av Mats Johansen

Del på Facebook15.09.2005

Det er ikke hver dag en industrirocker får servert et slikt luksusmåltid av ikoner. Alexander Hacke har gjennom de siste årene reist verden rundt og tatt opp dette mørke og livssterke albumet. Med seg på reisen har han fått hjelp av folk fra Einstürzende Neubauten, Swans, Jesus Lizard, Foetus samt en rekke andre venner og bekjente.

Under Øyafestivalens avsluttende kinodag valgte jeg å se Alexander Hackes dokumentasjon av Istanbuls musikkverden. Crossing The Bridge: The Sound Of Istanbul ble ikke bare en reise gjennom tyrkisk folkemusikk, hiphop, støyrock og kurdisk minoritetskamp. Den kan også fungere som en introduksjon til Hackes manglende respekt for båssetting. Både gjennom filmens fortellerspor og over de elleve sporene på Sanctuary finner man en musiker med vidåpne øyne og en ydmyk respekt for sine medmennesker.

Dette vidsynet resulterer i et album som gjerne mikser tung industrirock med mer varmspilte folketoner fra storbyens minoriteter. Jeg skriver storbyen fordi man nok ikke kan assosiere Hacke med annet enn metropolens asfaltbelagte tiltrekningskraft. Selv i de mer akustiske delene av albumet er ikke lyden av t-baner og storbyens tjas og mas langt unna. Per Sempre Butterfly mikser Gianni Nanninis sterke stemme med Hackes industrielle folkrock; jeg fornemmer en landlig følelse, men den endelige industridressingen smaker sterkt av asfalt og neonlys.

Etter hvert som man kommer lenger ut i albumet finner man frem til dronende hardrock, glitchy driv, rå bluesfølelse og elegant pop i mørkt format. Variasjonen man finner på Sanctuary kommer nok også som et resultat av det mylderet av gjester han har med seg; dessverre er det vanskelig å vite hvem som dukker opp hvor. Denne variasjonen ser nok en del lyttere på som ødeleggende for albumets helhet, men selv føler jeg det i den digitale hverdag ikke som noe problem å programmere vekk de flauere innslagene. For alt på Sanctuary fungerer ikke like godt. Noen av idéene til Hacke føles rett og slett endimensjonale; Seven er eksempelvis en kjedelig hardrocklåt kjørt gjennom et industrifilter.

Det er de mer eklektiske innslagene som synes å fungere best; Sonntag er en tilbakelent, tysk smyger av en låt. Tilsynelatende inspirert av Hackes åpenbare fascinasjon for Istanbul mikser den uproblematisk lydkilder fra øst og vest. Lenger ut på albumet rører han sammen latinske blåsere med en hardhendt industrirytme før den sortmalte bluesfølelsen slås ut gjennom Sugarpie, ikke ulikt noe Johhny Dowd kunne gjort på en blåmandag.

Sanctuary er blitt et soloalbum fra en åpen musiker. I stedet for å levere et snapshot fra et bestemt utsiktspunkt i karrieren legger han frem et kaotisk virvar av nærbilder, panoramaforsøk og passfotografier. Resultatet er overveldende og gjerne avskrekkende. Likevel må man innrømme en respekt for det endelige resultatet. Alexander Hacke har levert for storbyen det Ry Cooder leverte for Cubas folkemusikk; en levende beskrivelse av dens mangfold.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: