cover

Broken Social Scene

Broken Social Scene

CD (2005) - Arts & Crafts / City Slang / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Indierock / Post-rock

Spor:
Our Faces Split the Coast in Half
Ibi Dreams of Pavement (A Better Day)
7/4 (Shoreline)
Finish Your Collapse and Stay for Breakfast
Major Label Debut
Fire Eye'd Boy
Windsurfing Nation
Swimmers
Hotel
Handjobs for the Holidays
Superconnected
Bandwitch
Tremoloa Debut
It's All Gonna Break

Referanser:
Apostle of Hustle
Stars
Arcade Fire
Wolf Parade
Clap Your Hands Say Yeah

Vis flere data

Se også:
You Forgot It In People - Broken Social Scene (2002)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Mer av mindre

Mannssterkt kanadisk kollektiv (tm) skuffer litt med en veldig bra plate.

Etter en eminent gjennombruddsplate i 2003s You Forgot It in People, klarte kanadiske Broken Social Scene det de aller fleste band aspirerer etter. De hadde blitt et "it" band, et av de bandene, de med denne egne udefinerbare kvaliteten av noe som ikke kan plasseres, men allikevel er hovedgrunnen for at hver og en av deres låter umiddelbart hørtes umiskjennelig klassifiserbare som nettopp det de var: låter av Broken Social Scene. Ikke det at bandet da var så nyskapende og originalt at ingenting lignende eksisterte, men YFIiP's 13 pop-komposisjoner var så markant definerte innenfor prosjektets egne rammer at de øyeblikkelig framsto som kalkulert varierte versjoner av kollektivets perfeksjonerte kvaliteter.

At åpningssporet Our Faces Split the Coast in Half virker totalt uinspirert er da temmelig uventet, at man med vantro innser at Broken Social Scene plutselig minst av alt høres ut som seg selv. Paradoksalt nok, ettersom de samme blåserkomposisjonene flettet med løselig perkusjon, følsom vokal og kakafonisk backup, som med ujevne mellomrom drukner hverandre ut, fremdeles er til stede. Men resultatet er i dette tilfellet mer uheldig enn tilfeldig, som om bandets alle 13 medlemmer spiller hver sin låt samtidig. Ting tar seg heldigvis kraftig opp, men allikevel setter låten scenen, bokstavelig talt, for resten av albumet som virker å være basert på aksept av første opptak av noe som egentlig er nøye planlagte komposisjoner.

Windsurfing Nation eksemplifiserer dette best; melodiske partier brytes ned like kjapt som de bygges opp, og man ser formelig for seg bandmedlemmer, instrumenter og bonger velte inn og ut av innspillingsstudioet som om det var en åpen tørketrommel. Det snubles i ledninger, kollideres i døråpninger og krangles om mikrofoner; instrumenter bytter eiere, backupsangere arrangeres i bakgrunnen, alt synkront med Toronto-rapperens K-Os 10 sekunders gjesteopptreden før han sporenstreks geleides ut for å gjøre plass til et annen. Resultatet føles følgelig umiddelbart spontant, forfriskende impulsivt og uoverlagt energisk, vel å merke usammensatt og sprikende, men samtidig også fascinerende og sjarmerende.

Alt det på en gang får man også med andre høydepunkt som 7-4 Shorelines og Major Label Debut, sanger som virker langt større enn minuttene de spenner, til og med langt større enn deres ekstensive instrumentliste skulle tilsi. Hovedvokalist Kevin Drew presser ut linjer som "You weren't there" med mengdevis av innlevelse som om vi faktisk ikke var tilstede, og "When I Was a Kid / You Fucked Me in the Ass," som om det faktisk inntraff. Resten av tiden er hans slørete betroelser ofte uidentifiserbare, som med Major Label Debuts tilbakeholdne refreng, hvor en lytters oppfattelse av tekstlinjene havner en plass mellom "I'm all up tight", "I'm all hooked up" eller "I'm all fucked up", avhengig av dagsformen.

Mikrofonen lånes ved et par anledninger bort til Amy Millan (Stars) og Emily Haines (Metric), som videre bidrar til et allerede variert lydbilde, uten at vi helt når de samme høydene som Anthem for a Seventeen Year Old fra forrige plate skulle tilsi. Faktisk tar man seg med ujevne mellomrom i å lengte tilbake til You Forgot It in People's mer fokuserte arrangement. Det tidligere nevnte nesten intetsigende åpningssporet må pekes ut her, samt anonyme Handjobs for the Holidays, også spesielt Bandwitch føles dobbelt så lang som nødvendig i sin døsige jazzbaserte avsluttende jamming. Uansett rettes alle eventuelle feilsteg opp med storslåtte låter som mini-episke Superconnected, og maksimalt episke It's All Gonna Break, som demonstrerer Broken Social Scenes karismatiske dybde på fortreffelig vis gjennom passasjer av vidtrekkende fusjonering av både Bruce Springsteens energiske stadionrock og Sufjan Stevens' himmelske blåserarrangement.

Tittelen tatt i betraktning så har albumet kanskje blitt en krystallisering av Broken Social Scenes sanne jeg, altså slik de egentlig høres ut, som igjen hinter til flere fremtidige bravader fra kollektivet som potensielt vil skuffe like mye som de vil glede. Vi får bare håpe og tro at de allikevel i neste omgang velger, og da spesielt med tanke på innspillingsprosessen, å ikke bevisst bruke mer tid på å bruke mindre tid.

PS: Broken Social Scene gjester John Dee, Oslo 8/12.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kollwitz - Like Iron I Rust

(Fysisk Format)

Debuten til Kollwitz er så absurd bra at det nesten er verdt å bli tunghørt og kastet ut av leiligheten for.

Flere:

Frank Sinatra - The Christmas Collection
The Modern Lovers - Modern Lovers