Come Away With Me

Norah Jones

CD (2002) - Blue Note / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Come Away With You? Ikke meg imot.

...men kan det være tale om at denne dama er datter av Ravi Shankar??

Av Bjørn Hammershaug

30.05.2002

Sangerinnen Norah Jones er et navn man like gjerne kan merke seg først som sist. Hun har fått utlevert et par stemmebånd som de fleste bare kan drømme vått om, hun spiller selvsikkert på tangentene, sin unge alder til tross, og hun har valgt ut et knippe musikere og låtskrivere av ypperste klasse og på tvers av ulike genre. På Come Away With Me spiller blant andre Brian Blade (trommer), Bill Frisell (gitar), bassist Tony Scherr (fra The Lounge Lizards) og medlemmer fra Wax Poetics (et New York-band hvor Jones har vært vokalist). Låtskrivere og de mest faste medmusikantene er hennes faste samarbeidspartnere Lee Alexander (bass) og Jesse Harris (gitar). Dessuten gjør hun cover-versjoner av oldtimers som country-artistene Hank Williams og J.D. Loudermilk, samt Hoagy Carmichael. Her er det ikke lagt opp til at noe skal gå særlig feil, og det gjør det da heller ikke.

Selv om dette er en Blue Note-utgivelse, er det ikke en ren jazzplate. Det er riktignok en sløy, jazza "feel" over hele platen, men med et tilleggsregister der det sjongleres både med soul, country og mainstream pop. Jones høres veldig New York ut, og bor da også i det tidligere kunstnerhjertet Greenwich Village. Man kan spore aner til visesangere som Carole King, Laura Nyro og Rickie Lee Jones, men også tilbake til standard-balladene til Billie Holiday, Chet Baker eller Sarah Vaughan. Det som fort kunne endt opp som en tannløs og ufarlig plate har blitt en fortreffelig fusjon i akustisk balladeform, der tidløst er det mest dekkende ordet.

Come Away With Me er hennes debut. EPen First Sessions kom i 2001, og hun har også deltatt på enkelte samlealbum, der hun blant annet har sunget Nick Drake (Day Is Done) til allmenn anerkjennelse. Hans tilhengere bør nok også gi denne plata en lytt; Jones har noe av det samme melankolske, udefinerbare preget til Drake (for eksempel på Nightingale). Gode referanser til tross, det er altså Norah Jones som er sentrum her. Med tanke på at jenta bare er 22 år er dette et svært modent album, når vi vet at det er en debutant er det ikke mindre enn meget imponerende.

De 14 låtene triller døsig avsted og ingen ulyder får ødelegge den sedate stemningen som er gjennomgående. Tekstene er nære og enkle, men så er da heller ikke dette rett sted for store verdensspørsmål (selv om kjærlighet er en av livets store gåter). De små historiene tas hånd om av Jones på innsmigrende vis. Bare tidvis lar hun hele registeret spilles ut, for hun trives best i et hviskende, drømmende vokalleie. Sammen med i all hovedsak akustisk backing kan man vel si at fremføringen er viktigere enn innholdet.

Enkeltstående kan enkelte viser bli vel tafatte. Hun smelter Hanks Cold Cold Heart, men heller ikke særlig mer, og Feelin' the Same Way, Don't Know Why og One Flight Down blir litt for anonyme, og avslører at Jones hele tiden balanserer mellom det minneverdige og forglemmelige. For helhetens del trekker ikke disse altfor mye ned, og hun havner i det store og hele på rett side. De rolige perlene dominerer, som Seven Years, Come Away With Me, Painter Song (med trekkspill, faktisk) og ikke minst avslutningssporet The Nearness of You, med kun Norah Jones og et piano. Et fyldigere uttrykk skapes av Sam Yahel og hans Hammond B-3 på Shoot the Moon og Turn Me On, og det er jo et instrument som har til gode å svekke en låt. På Lonestar, The Long Day Is Over og I've Got to See You Again viser Jones at årene i Texas heller ikke har vært bortkastet, og den milde country-stemningen hun skaper på disse låtene er meget vakker, sistnevnte mye takket være fiolinist Jenny Scheinmann.

Come Away With Me er en nesten uanstendig sensuell opplevelse, en smooth kjærlighetsplate for de riktig myke stundene i livet. Når man har anledning til å krølle seg sammen i sofaen og la seg langsomt beruse av rødvinenes helbredende sødme vil Jones' kompaniskap garantert forsterke den gyldne stemningen som etterhvert vil gå fra rommet du sitter i og inn i ditt hode, hviskende: "Come away with me..."

Groovissimo

Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool

Lindstrøm har enda mer briljant og prisdryssverdig pop på lager

Flere: