Overseas II

Eivind Opsvik

CD (2005) - Fresh Sound

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Den tredje vei

Konkret improvisator som vet å finne og forme melodiske og rytmiske elementer.

Av Bjørn Hovde

Del på Facebook26.10.2005

Overseas II er en oppfølger til Overseas (2003) som denne lytter ikke kjenner til. Men verket står fin-fint på egen hånd. Musikken omtales av selskapet som "rock-influerte jazz-improvisasjoner". Personlig minner det meg mest om ren jazz, og improvisasjonene synes meg vel gjennomtenkte.

Eivind Opsvik er en stram og konkret jazzkomponist/improvisator som vet å finne og forme melodiske og rytmiske elementer. Sporene er tette og innholdsrike, overgangene hyppige og fulle av kontrasterende musikkelementer som tumler avgårde ned en klarert musikalsk bane. Kuttene er forbausende korte og mange til å finnes på en plate som ikke tolker standardmateriale, men byr på nyskreven jazz i brytningen mellom det melodibaserte og det fritt improviserte.

Det rådende fri assosiasjons-paradigmet innen norsk eksperimentell jazz har nådd et mulig metningspunkt etter en strøm av spennende, men etterhvert monotone ett- til trespors CDer i delikate, minimalistisk designede pappcovere. Opsvik tar den tredje vei mellom den tradisjonelt melodibaserte jazzen og ungstutenes dissonante lydeksperimenter. Han er ikke akkurat noen Diana Krall av den grunn, nærmest en minimalistisk utgave av Coltrane anno 1964-65. Det er en påholdenhet og stringens hos Opsvik som faller tydelig inn hos lytteren bare minutter etter at Overseas II er kommet i gang. Et svevende subtilt , abstrakt høydepunkt nåes i spor 3, Peacetime, hvor de to foregående sporenes kontrasterende klanger renser luften før Opsviks mer meditative musikalske ærende framføres.

Stemningen som setter seg fra Peacetime holder ut plata og løsner seg etterhvert opp i lettere og mer, skal vi si, konsensus-søkende musikk som virker ubesværet, utstudert enkel og er i det hele tatt bemerkelsesverdig avklart i uttrykket.

Musikerne, et topplag av New York-jazzere, spiller dannet og proft. Det er kresent og avmålt. Dette er musikk for eleverte selskaper i store, luftige leiligheter, ikke jazzklubbens vindrukne atmosfære. Det er mye tørr hvitvin og desto mindre øldunst i Opsviks komposisjoner. Florlett og dissonant i skjønn forening.

Det hele avsluttes med Kapp det Gode Håp, en avrunding som åpner for nye klangverdner og helt andre stemninger for en eventuell Overseas III. I så fall, we'll be there.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: