cover

Atomic Swing

Vidar Busk & His True Believers

CD (1999) - WEA / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Blues

Stiler:
Bluesrock / Bigband / Rhythm & blues

Spor:
Sho' Nuff
Red Lipstick
West Side Baby
Hold On
Shoot Ya Down
Keep It Way Up High
Harlem Nocturne
Sally Sue Brown
Don't Diz Me Babe
She's a Babe
Two Hits and a Sneeze
Atomic Swing
Dream On Silver Surfer
Thirteen Women

Referanser:
Rock Bottom
The Paladins

Vis flere data

Se også:
Venus, Texas - Vidar Busk (2001)
Jookbox Charade - Vidar Busk (2007)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Vidar Busk utfordrer igjen

50-tallet lever fortsatt i beste velgående - i Telemark.

Det er hevet over enhver tvil at Vidar Busk kan spille. God til å synge er han også. Og forskertrangen hans synes uendelig - aldri i bluesens historie har vel noen enkelt norsk musiker gitt ut plater som spriker så til de grader i alle retninger innenfor en musikalsk epoke, 50-tallet.

Atomic Swing er Vidars tredje soloutgivelse, og det svinger som aldri før. Den feite blåserekka som ligger bak hele veien har kanskje en tendens til å bli litt vel dominerende og med smak av storband. West Side Baby er muligens favorittkuttet mitt på Atomic Swing - dette ligger nok atskillig nærmere jazz enn blues, og er en så akkurat passe laidback swinglåt.

Åpningskuttet, Sho' Nuff, setter standarden for ei skive det ikke gis ut for mange av for tiden. Og Red Lipstick er som hentet ut av læreboka til Bill Haley, det er jo faen meg umulig å sitte i ro når denne snurrer i CD-spilleren. Ståbass, boogie-woogie piano og ei blåserekke som markerer så tett at det kiler i rockefoten, er akkurat det man trenger for å få humøret på topp. En morsom detalj er at Petter Baarli har bidratt sterkt på denne låta, både som skribent og musiker. Mange vil kanskje huske ham som gitarist i det norske boogiebandet Backstreet Girls. Det smaker Lipstick, Powder & Paint og Big Joe Turner, og jeg vil anta at Baarli har planket denne låta nok ganger til å ha sounden i ryggmargen.

Vidar Busk har dype musikalske røtter i 50-tallets Amerika, og på denne skiva viser han dem fram, kombinert med detaljer hentet fra 70-talls "cop series" uten at han lar detaljene bli noe mer enn akkurat detaljer. Krydder er kanskje et ord man kan bruke. Dette gjenspeiler også spillestilen hans; Vidar har ikke noe ønske om å bli gitarhelt, han gjør det han skal uten en masse egofiling og uttrykt markeringsbehov, slik en god håndverker skal. Hør bare på Harlem Nocturne: Her er det noe Shadows-aktig over gitarsoloene, og veien til Terje Rypdal synes ikke spesielt lang, den heller. For folk som kjenner Bill Haley, er det forresten mer enn bare læreboka som er til stede på Atomic Swing og sluttkuttet Thirteen Women finner man også på Haleys reportoar.

Det er mye rart på Atomic Swing. Men kvaliteten er gjennomgående svært god. Alt er gjort med et godt øye for detaljer og som alltid med glimt i øyet. Jeg tror ikke Busk tar seg selv særlig seriøst - men jeg er ikke i tvil om at han tar musikken sin seriøst nok.

Jeg hadde gleden av å spille med Vidar for tolv-tretten år siden, mens han enda var en del av Rock Bottom's Cutaways. Han var sinnsykt dyktig allerede da, og han har kommet svært, svært langt i løpet av de årene som har gått. Og han kommer utvilsomt til å fortsette å overraske oss i årene framover. Jeg gleder meg.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Brandy - Full Moon

(Atlantic)

Brandy kikker mye tilbake, littegrann ned på skoa og bittelitt inn i fremtiden.

Flere:

Madder Mortem - Desiderata
Paganus - Kalla