Sugar and Feathered

Aspera

CD (2002) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Når fremtiden har blitt fortid

Aspera gjenskaper perioden den førgotiske kunstrocken flørtet med psykedelia.

Av Dag Erik Asbjørnsen

Del på facebook13.02.2003

Aspera Ad Astra ble startet i Philadelphia i 1996 med en ganske annerledes musikalsk retrovisjon enn deres pop-psych naboer The Lilys. Aspera, slik de senere forkortet navnet, gikk i retning av pompøs kunstrock med vilje til å eksperimentere. Asperas andre plate (først utgitt av Big Wheel Recreation i 2001) har nå kommet i remastret og repakket utgave på Jagjaguwar.

Aspera maler store lydbilder på Sugar and Feathered. Her går det linjer tilbake til 70- og 80-tallets kunstrock og navn som Roxy Music, Brian Eno, David Bowie, Peter Murphy, Echo & The Bunnymen og Japan. Dette er mektig, langsom pop-rock med ulende vibrerende synther, nedsløvet monoton sang og fjerne gitarer. Musikken har noe døsig og tåkete over seg, der alle instrumentene er badet i lange ekko og alle musikalske forandringer skjer sakte.

En gang i tiden ville dette ha blitt kalt futuristisk musikk, men det begynner å bli lenge siden 1984. Å kalle det post-futuristisk blir for dumt, men ønsket om å lage en fremmedartet musikk utenfor allfarvei ligger i hvert fall der - Asperas prosjekt skiller seg fra mesteparten av annen alternativ rock utgitt etter 2000.

Det kan diskuteres om ikke melodiene blir litt uforløste under alle lagene av romklangseffekter, det høres bra ut et par spor, men blir kan virke litt masende, kynisk og utilnærmelig i lengden. Gjentatt lytting gjør imidlertid melodiene lettere å absorbere. Say Say Good Bye Bye gir mektige og eksotiske østerlandske inntrykk og Pearl & Brine er den snåleste psykedeliske visjonen jeg har hørt på en stund. Plata har noe, men ligner ikke på noen klassiker.

Groovissimo