cover

Astronaut Kraut!

Hypertext

CD (2010) - Emelie / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Post-punk / Alternativ / Poprock / Krautrock

Spor:
Travel Agency
Spiral Out Of Control
Mary
Walk Me Down When I'm Running
Stellarwind
Ivy League
Static Rhythm
Ost & Kex
Parallell Circles

Referanser:
Sonic Youth
Ungdomskulen
The Low Frequency in Stereo
The Megaphonic Thrift
Joy Division
Tokyo Police Club

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Vid vennekrets

En snill utgave av Sonic Youth med respekt for det uforkludret melodiøse.

Det er rart hvor enkel den menneskelige psykologien iblant kan være, og i hvor stor grad vil lar oss farge av våre omgivelser og av de mennesker man omgås. En tysker ved navn Henry som jeg over en kort periode tilbrakte mye tid sammen med, hadde noen fakter ved seg som jeg ureflektert adopterte. Å ta seg til hjertet for å vise takknemlighet ("En kaffe til deg", sa kelneren, "Å, takk skal du ha", sa vi, hvorpå vi tok oss til hjertet med høyre hånd), blant annet. Og, som dyppet man et lakmuspapir ned i et glass med en eller annen væske, lar det seg tidlig spore hvilke allierte innen den norske musikkscenen Hypertext har. Ikke at det fra før av har vært noen hemmelighet, eller at det i det hele tatt trengs skjules. Haugesund-bandet lyder forbløffende haugesundsk (og deromkring), en merkelapp som det er ganske forbløffende at kan finnes. Men det gjør det altså.

Åpningssporet på Astronaut Kraut!, Travel Agency, sender tankene til The Low Frequency In Stereos siste album Futuro i sin monotone, drivende og stakkato indierock. Og like bak vokalistens henslengte og lett uinteresserte røst ligger Susanne Sundfør – nå fast medlem av Hypertext – sin vokal, ofte på et vis som minner om stemmebruken hennes på sisteplaten The Brothel, som en skarp rettesnor (en effekt som stadig vender tilbake gjennom platen, de to stemmene bærer aldri preg av å være en duett, snarere en slags simultansynging – én stemme, balanserende mellom to ytterpunkter). Dette i et lydbilde som ellers varierer mellom det lett støyende og drømmende til hyperaktiv indieståk. Tidvis kan det dessuten spores visse post-punk-tendenser, hvor den mørke og obsternasige vokalen møter tighte trommer, i trommemaskinaktig mekanisk frekvens, som var Hypertext en Joy Division anno 2010. Visse perioder i låten Mary underbygger i alle fall det sorte åttitallets nærvær (den lett klaustrofobiske stemningen i versene har dessuten slektskap til 120 Days i sine mer rockbaserte øyeblikk), mens de mer indiepop-aktige sekvensene går mer i retning i et band som kanadiske Tokyo Police Club.

Stellarwind er en upbeat låt, som en pop-versjon av The Megaphonic Thrift (nok en gjeng regionale kolleger) med sin taktfaste rytme fargelagt av lett støyete rytmegitarer, samt overliggende gitarmelodier som minner om noen av Ungdomskulens instinktiv fengende hooks. Dette er dessuten representativt for en stor del av platens spor: det er gode poplåter som på samme tid får foten til lett å trampe takten, fingrene til å tromme på bordplaten i vinduet hvor du sitter og drikker kaffe og observerer byens folk spasere forbi, noen alene, andre i konversasjon, der går én drømmende, der triller en annen forbi på skateboard, der passerer en narkoman, der en ung gutt med en gitar på ryggen; samtidig er det så tydelig at det ikke er noe popfrieri uten forbehold – musikken er rotfestet i den alternative rocken. Hypertext er en snill utgave av Sonic Youth med respekt for det uforkludret melodiøse på samme tid som det vies plass til sampling og effekter av forskjellige slag.

I blant er det dessuten plass til humørfylte innslag, som i Static Rhythm, hvor tekstens simple retoriske grep – gjentagelse – liksom instinktivt inviterer til en slags allsang, man forstår hva det neste ordet skal være, ordet nevnes ikke én, men to ganger:

tomorrow, tomorrow / [...] I borrow, I borrow / [...] with sorrow, with sorrow / [...] so hollow, so hollow

Hvorpå det hele glir inn et helt uensartet, nærmest progrockaktig, refreng.

Jeg har latt ting synke inn, og på de få dagene som har gått allerede hørt platen blitt spilt på to forskjellige barer jeg har besøkt (joda, man kan selvsagt legge seg ned på sengen med høretelefoner og analytisk dissekere platen, dekonstruere den og ta den fullstendig inn over seg – men over en øl i bardisken på en brun pub passer det også overraskende bra inn). Likevel finnes det elementer som ville fremkalt "er det hakk i platen, eller?"-spørsmål om man hørte den på vinyl, som den monotone gitarsamplingen som loopes i vel to minutter på slutten av Ost & Kex, et virkemiddel som viser fingeren til den utålmodige popestetikeren og gir et inntrykk av ikke å ville kompromisse med egne kunstneriske innfall (jeg har riktignok hørt langt "verre" innfall enn et to minutters sample i loop, som like lange innslag av støy som gjør fysisk vondt, men likevel).

I den delen av den norske samtidige musikkfauna hvor haugesundbandet plasseres er likevel ikke Hypertext det treet som rager høyest eller stikker seg mest ut. Ikke ennå, i det minste. Men det skal bli spennende å følge bandets utvikling fremover. Selv skal jeg uansett straks løse billett til bandets neste konsert, om et par uker på Hulen.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo