Genre:
Pop
Stiler:
Singer/songwriter / Indiepop / Sadcore / Kammerpop
Spor:
Ain't It on the Floor
Inside the Cinema
Museums
Overflow
Hong Kong Beach, Pt. 1
Oh Remain
Blueprint
Fireflies Are Fading
Hong Kong Beach, Pt. 2
Beach
Sister Susi
Referanser:
Sufjan Stevens
Damien Rice
Bon Iver
Grizzly Bear
Beirut
En inderlig halvtime
Michael O'Connells korte debut har absolutt mye for seg.
Del på Facebook05.10.2009
Culture Reject er Canadieren Michael O'Connell. Som navnet på prosjektet hans og den overtydelige symbolikken på hans debutomslag signaliserer, så ser han altså på seg selv som en slags kulturell outcast. Så langt kan man vel si at han plasserer seg trygt i samme båt som en hel horde rufsete singer-songwritere.
Rent musikalsk blir han heller ikke etterlatt på en øde øy med det første. Den første låta Ain't in On The Floor, som egentlig ikke kan kalles en låt men heller en slags intro (Når skal indiegutta begynne med skits, forresten?) seiler fint inn ved siden av ting man har hørt fra for eksempel Sufjan Stevens.
På neste spor oppsummeres det man fort blir fristet til å kalle naivt indie-snobberi i teksten til Inside the Cinema:
Come, culture reject. Expect, respect. You protect what is good. Yeah we know what is good. Yeah we know what is good.
Tekster som dette, sunget med en stemme som noen ganger kan minne om en litt tristere Damien Rice enn Damien Rice, har unektelig stort potensial når det kommer til ting som irriterer. Hadde det bare ikke vært så innbydende.
For det som redder Culture Reject fra å ende opp som en fattigmanns Sufjan Stevens er ikke bare det et språkbruk som ville fått det milde fjeset til Sufjan til å rødme (Who fucking loves New York?). Culture Reject har låter som for det meste er sterke nok til å stå på egne ben, selv om det tidvis er veldig tydelig hvor bena har trasket.
Med plystring, gitarplukking, pianoklimpring, klapping, blåseinstrumenter, yndig kvinnekoring og latinske rytmer har O'Connell ingen store problemer med å holde på oppmerksomheten i den halvtimen det tar han å platedebutere. O'Connells vokal kan som nevnt virke noe sytete, men det føles like vel mer rett å si at den er inderlig. Kanskje er det nettopp dette som gjør at Culture Reject klarer å gjøre seg litt synlig i mylderet med denne debuten; at det er noe der.
Inderligheten fullendes med siste låta Sister Susi. "Oh my soul, oh my soul" nærmest hyles igjen og igjen og det er vanskelig å ikke få bilder i hodet av at dette gjøres rettet opp mot himmelen med en knyttet neve, også rettet mot himmelen, som for øvrig har et underlig lys denne kvelden. Kanskje greit at dette er siste dans i denne omgang, siden det er vanskelig å se for seg hvor man skulle gått etter dette. Det føles ferdig, rett og slett. Så gjenstår det å se om Culture Reject har mer enn en relativt god halvtime i seg.
Få har vel sunget "it's summertime" med så mye melankoli i stemmen som O'Connel gjør på låta Fireflies Are Fading. Men så har han da også med denne debuten levert sitt ærlige bidrag til å redde mang en kjølig høstkveld. Da går det vel litt opp i opp.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp