cover

Hope For Men

Pissed Jeans

CD (2007) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Støyrock / Punk / Hardcore / Grunge

Spor:
People Person
Secret Admirer
A Bad Wind
Scrapbooking
I've Still Got You (Ice Cream)
Fantasy World
I'm Turning Now
Caught Licking Leather
The Jogger
My Bed

Referanser:
Racebannon
Melvins
Wolf Eyes
Jesus Lizard
Ranheim
Butthole Surfers
Flipper
Guzzard
Hammerhead

Vis flere data

Se også:
King of Jeans - Pissed Jeans (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Tilbake til start

SubPop med en plate som vender seg tilbake til røttene og den mest ærerike tradisjonen av vrang amerikansk rock.

Allentown, Pennsylvanias stolte sønner Pissed Jeans har tatt steget inn i indierockens toppdivisjon, representert ved SubPop, med sitt andre album. Uten å kjenne til debuten våger jeg å tro at heller ikke det var en fredelig affære.

Hope For Men minner om hvor SubPop har sine røtter, selv etter mange år med fokus vel så mye på (glimrende) pop og singer/songwriters. Kanskje er det suksessen med Wolf Eyes som har inspirert subpopperne til å hanke inn nok et bråkeband på ganske kort tid, kanskje det er av nostalgiske årsaker. Mest sannsynlig er det vel på grunn av at Pissed Jeans er et ganske så barskt band, men som en halvgammel tilhenger av Seattle-etikettens tidlige signinger og generelt hele den amerikanske alternative rocken på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, vekker denne platen mange gode minner. Den olme, gutturale skrikingen, hylende feedback, seige gitarriff og tordentrommer starter umiddelbart radaren som raskt peiler inn til tidlig Melvins, Jesus Lizard, Butthole, Killdozer, til og med Nirvana rundt Bleach og Mudhoney. Kremen, med andre ord. Og ringen er på mange måter sluttet. Jeg følte meg umiddelbart litt voksen over denne erkjennelsen, men det gikk fort over. Kvartetten har en fandeivoldsk ungdommelig smitteeffekt.

Pissed Jeans kommer ikke helt unna dette klistremerket, men jeg tror ikke de bryr seg så mye om det. Det er noe ekte over denne gjengen fra gokkistan, en slags upretensiøs holdning og ingen åpenbare tegn på at de forsøker å henge seg på en hipp bølge, om noe slikt skulle være der ute et sted. De kan nok sin rockhistorie, og herunder mener jeg også mer avantrock-ting, men det holdes stort sett alltid innenfor en tydelig fokusert rock-ramme. Skal ikke være for smarte heller, liksom.

De virker ganske sinte, men beholder glimtet i øyet. De fremstår som uberegnelige villbasser, men ser på omslaget ut som de snilleste guttene i gata. De virker som de trenger å få ut en smule aggresjon mens "bad winds blowing dirt through my town". Dette er outsidere som betrakter de vellykkede, "people persons", slik de synger i den særs voldsomme innledningen:

My friends like a people person
Girls melt for a people person
Doors open for a people person
I wanna be a people person


Vokalist Matt Korvette og hans kumpaner har nok et skarpt blikk på samfunnsnormene, men innser vel at de aldri blir en av samfunnets støtter. Korvette lykkes endelig å brette frem de svarte lungene sine, slik han har forsøkt siden åpningen, på lange og tunge My Bed:

I'm most at home when all the doors are locked
In my bed I forgive all my sins (...)
I'm safe in my bed (...)
No one can take me out of this bed


Mellom den hamrende åpningen og den monumentale avskjeden i senga legger ikke Pissed Jeans opp til en humpefri reise, men de sørger for et par tissepauser underveis. Pissed Jeans forsøker nesten hele tiden å bryte ut av sitt eget gode skinn, overkjøre seg selv, jaget frem av, tja, angst, kjedsommelighet - og trøstespising! Det er mer personlig fokus enn politisk brennbart materiale her, men det er ikke så lett å få med hva Korvette synger om uansett.

Grom lyd og en viss kontroll tross alt holder hele platen noenlunde på veien, og det er faktisk på de mer aparte sporene at jeg skipper raskt forbi. Scrapbooking er forsøk på å lage en skummel utgave av Paper Chase møter Suicide, men det bildet som sitter igjen i hodet mitt er vokalisten sittende på ramma med store, store avføringsproblemer. Ikke pent. Tre minutter med unødvendig motordur (The Jogger) virker totalt umotivert, mens I've Still Got You blir mer The Fluid enn Tad. Men uansett, vi står igjen med et pent knippe låter som det går helt fint an å både kjøre fort til og la seg overkjøre av.

Vi har Ranheim her hjemme som det mest nærliggende bandet å sammenligne med. Som den gode patriot jeg er så foretrekkes vel førstnevnte inntil videre. Det er jo så mye enklere å få sett trønderne live!

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo