cover

Tiny Voices

Joe Henry

CD (2003) - Anti / Epitaph / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Soul / Poprock / Americana / Singer/songwriter / Jazzpop

Spor:
This Afternoon
Animal Skin
Tiny Voices
Sold
Dirty Magazine
Flag
Loves You Madly
Lighthouse
Widows of the Revolution
Leaning
Flesh and Blood
Your Side of My World

Referanser:
Tom Waits
John Hiatt
Van Morrison
Jim White
Elvis Costello

Vis flere data

Se også:
Scar - Joe Henry (2001)
Invisible Hour - Joe Henry (2014)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Brede strøk

Det låter nesten som en nyvasket Tom Waits som har rensket halsen.

For to år siden slapp Joe Henry albumet "Scar". Den beste sangen der var fantastiske "Mean flower". Joe Henry hadde til og med fått med seg legendariske Ornette Coleman på plata. "Tiny voices" fortsetter der "Scar" sluttet, hva nå det må bety. Denne gang er ikke Coleman med. Til gjengjeld får vi klarinettist Don Byron og trompetist Ron Miles, som blant annet har spilt med, ja nettopp, Ornette Coleman. Verdens beste trommis, Jim Keltner, ramlet selvfølgelig også inn sent en kveld og hjalp til på ett spor. 

Det hele er veldig atmosfærisk og fint, samtidig som det til tider likner avantgarde jazz, kabaretsoul og andre sonisk krevende sportsgrener. Det låter nesten som en nyvasket Tom Waits som har rensket halsen, rasket sammen noen låter fra tidlig i sin karriere og slått seg sammen med Daniel Lanois.

Eller kanskje ikke.

Henry har visst nok snekret sammen en storslått "mental" film og kjapt skrevet sanger til den. Opptakene startet på tampen av 2002 og varte i omlag fire døgn. Det meste ble spilt inn live i "Sound Factory"-studioet i Hollywood. Som mange jazzinspirerte musikere før ham, lot Joe sine leide hender bare få ta del i skjelettet av sangene før noen trykket på "record". Slik låter det også. Det er snakk om å male med store penselstrøk, nedtonede farger og mye skygge. Henry sin produksjon er selvfølgelig av den eksperimentelle sorten, men jeg synes den stort sett gagner sangene. Da er det heller låtmaterialet i seg selv som gjør at "Tiny voices" ikke helt blir den klassikeren den kunne vært.

Plata åpner med vakre og jazzpopete "This afternoon", deretter følger den småkjedelige og seige "Animal skin". "Tiny voices" er et godt eksempel på at "vanskelig" musikk også kan være enkel, og finalen tar pusten fra meg i et infernalsk, atonalt blåserhelvete, helt enkelt. "Sold", "Dirty magazine" og "Flag" er alle gode sanger, men de likner litt mye på hverandre. "Light up the room" følger samme linje som åpningssporet. "Loves you madly" og "Windows of the revolution" er rene øvelser i loungejazz. "Leaning" har et sterkt refreng. Joe prøver seg også på sin egen "Flesh and blood", som Solomon Burke sang så mesterlig på fjorårets beste utgivelse, "Don't give up on me". Platen ble produsert av nettopp Joe Henry. Jeg synes ikke hans egen versjon når Burke til anklene engang. Sangen er helt unødvendig i denne versjonen, noe han burde ha visst på forhånd. Avslutningsvis får vi "Your side of my world", som er nok en vakker sang som blander seg flott med resten av materialet på plata.

Og nettopp det kjennetegner Joe Henry sine to siste album. Helheten er både en styrke og en svakhet. Den gjør plata bedre, men kanskje sangene dårligere. Samtidig er det ikke sikkert at låtene hadde fungert bedre utenfor platas kontekst. En skikkelig Catch-22 altså.

Eller kanskje ikke.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Norske Slagere Kapittel 1 - 1955

(Normann)

Det er med et visst vemod man lytter til denne kavalkaden, vel vitende om at dette tonegull representerer et toppunkt som aldri siden er blitt nådd.

Flere:

Neil Young - On the Beach
Scorch Trio - Scorch Trio