cover

Anarchy in Paris

Métal Urbain

CD (2003) - Acute / Carpark / Tiger

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Punk / New Wave / Post-punk

Spor:
Panik
Paris Maquis
Hysterie Connective
Lady Coca Cola
Clé de Contact
Pop Poubelle
Fugue for a Darkening Island
Ghetto
Ultra Violence
Futurama
Snuff Movie
Numéro Zero
50/50
Atlantis
Anarchie au Palace
E 202
Crève Salope
Hystérie Connective
Colt 45
Train vrs 2
Sweet Marylin
Little Girl of Love
Tango Sudiste
Panik (instrumental)

Referanser:
Suicide
Jesus and Mary Chain
Wire
Big Black
The Velvet Underground
The Stranglers
The Damned

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Anarchie au Paris

En utgivelse som bør gi dette bortglemte bandet den heder og verdighet de fortjener.

Post/electropunken har på ny blitt et populært fenomen (Hot Hot Heat, Liars, Interpol mm.) og travere som Wire, Joy Division og Gang of Four har blitt gjenoppdaget av nye generasjoner. Bra er det, men et band som ikke har blitt nevnt så ofte er franske Métal Urbain. Deres historiske og musikalske verdi bør med utgivelsen Anarchy in Paris oppgraderes.

Anarchy in Paris består av absolutt alt dette bandet noensinne spilte inn, så det er ingen grunn til å klage på at man savner noen låter her. Utgiverne bærer dessuten preg av å være bevisst den historiske rollen som ligger i denne oppsummeringen. Her er det gjort plass for en solid biografi, listing av ulike medlemmer samt en komplett diskografi. Alt er satt ryddig og pent sammen - slik det skal gjøres.

Behersker du engelsk kan du selvsagt lese den litt tragiske historien selv, men siden de er såpass lite omtalt vil jeg gjør plass for en kortversjon her. Métal Urbain eksisterte mellom 1976-1980, i realiteten opphørte de som band allerede på senvinteren 1978, og de ble dannet i Paris av Eric Débris (vokal, synth) og gitarist Rikky Darling. Skiftende besetninger preget gruppen, der vokalist Débris var eneste faste skikkelse. Han lot seg påvirke av Fripp, Hawkwind og Lou Reeds Metal Machine Music med sine første band på midten av 70-tallet, og navneskiftet til Métal Urbain var en direkte hilsen til Velvet Underground. Débris beskriver sitt utgangspunkt i et intervju: "...a music made of reprocessed sounds, nothing natural. Like Eno did in Roxy, voices went through a synthesizer, guitars through filters etc. We had a complete aesthetic approach."

Métal Urbain benyttet ingen bassist, men traktererte synth, trommemaskiner og to gitarer. Det var ikke noe grensesprengende i seg selv, men sammen med Débris' hissige slagordformede vokal (passende nok fremført på morsmålet), trommemaskinen kjørt opp på full speed og overstyrte gitarkræsj skapte de en monstermaskin av primal rock som best kan beskrives som den manglende linken mellom Suicide (sjekk Train vrs 2), Wire og The Jesus & Mary Chain (for eksempel Ultra Violence). Beskrivelser som resultatet av en krysning mellom Stooges og Kraftwerk har også vært forsøkt, uten at det bør bestrides. Med sin første syvtommer Panik/Lady Coca Cola (den heftige Warhol-hyllesten er også med i engelsk utgave som Sweet Marilyn) markerte de seg dermed som et originalt tilskudd i den voksende punkbevegelsen. Men Frankrike var ikke London/New York og de søkte snart mot England på jakt etter lykken der. De skapte en viss buzz i undergrunnen, Rough Trade ga ut en syvtommer som solgte godt og John Peel hyllet franskmennene, men det ble ikke noe mer ut av det. I Frankrike eksisterte det heller ikke noe nettverk som kunne ta seg av denslags aparte protopunk-band, og de fikk ifølge platens biografi dessuten et noe dårlig rykte heftet ved seg. Slik svant Métal Urbain hen i glemselens tåke. Deres senere innspillinger viser et band som var godt på vei mot noe nytt, med mer hulkevokal og et tydeligere elektronisk uttrykk, men dette fikk de ikke utviklet som Métal Urbain. De splittet seg i de to grupperingene Métal Boys og Dr. Mix and the the Remix. Der stopper den korte og ikke helt vellykkede historien om dette bandet.

Jeg vil ikke si at absolutt alt de bedrev i disse årene har holdt seg like godt. Lyden er passe søplete og det konstante øset, det maskinelle drivet og de huggende gitarene kan bli en prøvelse i 71 hele minutter. Men de beste sporene her, og da må særlig de tidlige singlene fremheves, det historiske perspektivet og den kraften som fremdeles skinner gjennom på disse låtene snart et kvart århundre etter de ble spilt inn, gjør dette til en plate alle med interesse for rock generelt og punkhistorie spesielt bør kjenne til.

Produsent Steve Albini siteres også på denne platen med spørsmålet: "Why can't people try to sound like Métal Urbain for a change?" Albini/Big Black, Jesus & Mary Chain og Severed Heads er bare noen av artistene som blir regnet for å være påvirket av disse franskmennene. Kjent blant kjennere altså, og forhåpentligvis nå også blant folket.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo