cover

Misery

J. Tex

CD (2009) - Heptown

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Bluesrock / Folk

Spor:
Misery
Day by Day
What a Bummer
Newsman in Town
Wabash Cannonball
Good Friends
Bring U Down
Black & Blue Blues
One of These Days
Union Army
Ain't Got No Home
Omise Wise

Referanser:
William Elliott Whitmore
Fred Eaglesmith
Steve Earle
Calvin Russell
Tom Waits
Jake La Botz

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Godt å ha det vondt

Danske som føyer seg inn gjengen av artister som viser at det kan være deilig å ha blues.

Tidligere i kveld anmeldte jeg Lil' Linn, som må sies å være for spesielt interesserte, og når jeg nå kaster meg over J. Tex er det ikke tvil om at dette er kvelden for de smale, men likevel tilgjengelige artister som fortjener oppmerksomhet. Misery er utgitt på det lille, men kvalitetsbevisste plateselskapet Hepcat Records, som i likhet med for eksempel Enviken Records (også de svenske) gir ut musikk med nerve som appellerer til et lite, men hengivent publikum.

Misery er vel det man kan kalle eklektisk, noe man forstår fra første låt. Tittellåta er en dyster historie om en flomrammet bonde som venter på regn fra Gud. Kort oppsummert er sangen en ode til elendigheten i livet. J. Tex formidler dette med en særdeles levd stemme, ikke helt ulik Steve Earle. Levd liv er et nøkkelbegrep også når det gjelder Tex' tekstunivers. Som Earle, eller Calvin Russel, som kanskje er en enda bedre sammenligning både når det gjelder stemme og tekster, spinner Tex melankolske, skeive historier rundt enkeltskjebner, som regel fortalt i 1. person.

Det dreier seg om livet i traileren, livet på landsbygda, hjemløshet, håpløshet, rotløshet, festing med gutta på lokalet, kvinner, den amerikanske borgerkrigen og andre muntre emner. Det som selvsagt skiller klinten fra hveten når det gjelder låtmakere som basker seg i livets skyggeside er evnen til å formidle låtmaterialet med troverdighet og ikke minst flyt. Jeg synes Tex behersker dette ekstremt godt. Det er sprut og fremdrift i historiene, og han formidler det med overskudd og glimt i øyet, til tross for den ofte gravalvorlige tematikken.

Dette at Tex rett og slett er en sabla god forteller, gir plata variasjon til tross for en ganske spinkel og naken oppbygning. Nesten hele plata er akustisk, oftest med bare en kassegitar, banjo, trekkspill eller munnspill som sparsom instrumentering. Dermed blir det en intens plate der Tex' låter og ikke minst tekster kommer i fokus. I tillegg viser han seg som en særdeles god instrumentalist. Han legger ned noen sololøp på kassegitar eller dobro som er mektig imponerende og langt mer enn hva man kunne vente av en typisk singer/songwriter som bruker instrumentet som et rent formidlingsverktøy.

Dette fortjener å bli hørt av folk som liker William Elliot Whitmore, Calvin Russel og slike arrete karer. Det er nakent og personlig og definitivt utenfor allfarvei musikalsk. Bra saker, rett og slett.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo