cover

Music for Invisible People

Melodium

CD (2006) - Autres Directions in Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Post-rock / Folktronica

Spor:
You Can't Help Me
I'm Not Already Dead
Follow The Trains of Thoughts
You're Gone
My Xylophones Loves Me
Saturday Morning
We Are All Right Here
Quit the Sun
It Must Have a Meaning
The Hate Week
Maybe It's the End of Time Behind the Picture
An Endless Present

Referanser:
Mice Parade
Fennesz
To Rococo Rot
Hood
Fridge

Vis flere data


Musikk for usynlige mennesker

Melodium er sjenert, lavmælt og forsiktig. Han lager fin musikk, ja visst. Men hadde ikke han vært så vanskelig å få øye på, kunne resultatet blitt be

Laurent Girard er en sjenert herre. Han spiller aldri live, og hans nyeste album er laget for usynlige mennesker. Melodiums musikk, som befinner seg i skjæringspunktet mellom folk og elektronika, gjør alt annet enn å trenge seg på. Som klassisk skolert pianist har Girard et godt øre for rolige, emosjonelle melodier.

Music for Invisble People minner meg om Mice Parades fløyelsmyke produksjoner. Felles for begge disse artistene er spiraler av lyse xylofontoner rundt enkle, repetitive gitartemaer, og vokal som høres ut som den er sunget i halvsøvne, ikke ment for andre enn sangeren selv. Men der Mice Parades musikk ofte utvider seg til noe storslått, holder Melodium seg innenfor grensene for diskret gutteroms-elektronika. Her behøves ingen dyre synther og effekter, det lages vakre melodier med det utstyret man har for hånden.

Gjennom det enkle lydbildet, med xylofonstråler i sentrum, skinner en lavmælt humor. På samme tid er musikken allikevel melankolsk. Girards gebrokne engelskuttale og leketøyskeyboard skaper dermed en lengsel mot barndommens naive gleder. Bak tittelen I'm Not Already Dead skjuler det seg en harmonisk perle av piano, "pling-plong" og pizzicato. My Xylophone Loves Me er tilsvarende oppmuntrende i sin enkle skjønnhet.

Den ukompliserte produksjonen gjør også sitt til at plata ikke blir helt vellykket. Hovedproblemet er at instrumenteringen er for ensartet og det at sangene er strukturert over noenlunde samme lest, gjør bidrar heller ikke til variasjon. I tillegg har det ikke gått opp for Melodium at enkle pop-komposisjoner ikke klarer å bære sanger på egenhånd, de er avhengig av vokal i front. Når Girard mumler for seg selv i bakgrunnen heller enn å synge i fronten av musikken, blir det vanskelig å holde fokuset albumet gjennom.

Det er ingen tvil om at Laurent Girard har laget en lavmælt og vakker plate, men den mangler det lille ekstra. Music For Invisble People inneholder ikke dårlig musikk, flere av låtene er veldig fine, men ikke noe mer enn det. Jeg får følelsen av å ha hørt plata flere ganger før, noe som ikke nødvendigvis er en uting, men som betyr at Melodiums siste album ikke kommer til å være et album jeg jevnlig trekker fram fra platehylla.

Kanskje burde han bevege seg ut av sin vesle sfære, og lage musikk for andre enn usynlige mennesker?

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Årabrot - Solar Anus

(Fysisk Format)

Årabrot lovet endring. Det har de gitt oss.

Flere:

Neurosis & Jarboe - Neurosis & Jarboe
Sade - Lovers Live