cover

From These Wounds

Funeral

CD (2006) - Tabu / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Goth / Metal / Doom

Spor:
This Barren Skin
From These Wounds
The Architecture of Loss
Red Moon
Vagrant God
Pendulum
Saturn

Referanser:
My Dying Bride
Paradise Lost

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Tragedier

Etter to dødsfall er Funeral på beina igjen, og beviser med From These Wounds at bandet fremdeles har livets rett.

Funeral debuterte med Tragedies i 1995, og etter oppfølgeren In Fields of Pestilential Grief i 2002 døde bassist Einar Fredriksen. Dermed ble bandet lagt på is en stund, og trommis Anders Eek gjorde albumet A Tragedy's Bitter End med sitt andre prosjekt Fallen i 2004. I høst mistet bandet nok et medlem i gitarist Christian Loos, og det under innspillingen av det nye albumet. Til tross for nedturene har Eek, nå bandets eneste gjenværende originalmedlem, bestemt at Funeral likevel skal holdes i live, til minne om de avdøde.

Bandets musikk beskrives som en sakral versjon av My Dying Bride, og det må vel egentlig sies å være en bra beskrivelse. Helt klin likt er det ikke, men også her er lydbildet preget av sinte og nedstemte gitarer, seige rytmer og sjelfull og følsom vokal. Den dype og raspende mannsrøsten helt i starten på åpningskuttet This Barren Soul gir det hele et enda mørkere og mer dystert preg, og jeg danner meg et inntrykk av at Funeral er et band som liker å benytte litt andre virkemidler for å få fram sitt budskap. Ikke det at bandet låter så forferdelig sært - så absolutt ikke, men den noe uvanlige vokalbruken er litt vanskelig å få taket på helt i børjan. Jeg tør vel å påstå at Frode Forsmo (Minas Tirith, ny vokalist etter Fredriksens bortgang) harmoniserer litt mer enn det Aaron Stainthorpe i My Dying Bride gjør, men dette gjør bare at det "sakrale" kommer bedre frem. Som en liten referanse kan kanskje Carmelo Orlando (vokalist i italienske Novembre) nevnes, idet også han hovedsakelig fokuserer på harmonisk vokal.

Til tross for at skiva kun byr på sju låter har den en spilletid på en drøy time, og når de fleste låtene varer i mellom sju og ni minutter sier det seg selv at variasjon er nødvendig for at lytteren skal kunne opprettholde interessen. Selv om bandet frister med en del interessant vokalbruk, majestetiske korpartier og riff som gjør kål på husvegger, syns jeg dessverre det blir litt for ensporet. Utover i låtene blir det litt for mange gjentakelser av partiene, og dermed blir de også litt vel langdryge.

Selv om låtene helhetlig sett ikke gjør altfor sterkt inntrykk på meg personlig, betyr ikke det at plata er blottet for gullkorn. Stort sett er det partier og arrangementer som gjør seg best bemerket. Produksjonen er god, og spesielt trommene er tilsynelatende lagt et stykke bak i lydbildet, men omringet av en god del klang, for å få en mer fyldig effekt. Samtidig kommer gitarene bedre fram, og ved hjelp av den lavere stemmingen blir de mer lavfrekvente, og dermed blir det også lettere å høre synthen som brer seg over det kalde mørket.

Ikke akkurat ei uinteressant plate, men litt mer variasjon hadde nok gjort seg. Likevel er dette et verdig comeback fra et av landets fremste doom-metal band.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo