cover

Goodbye Melody Mountain

The Samuel Jackson Five

CD (2008) - Honest Abe / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Instrumental / Post-rock / Prog

Spor:
Face the Fax
Hey Now, Who Really Cares
After the Avalanche
Eye Eat Lotus
Goodbye Melody Mountain
So Many Cowboys, So Few Indians
Slow Motion Simulator
How to Evade Your Obsessive Shadow

Referanser:
Ennio Morricone
Frank Zappa
Mogwai
Motorpsycho
Now We've Got Members

Vis flere data

Se også:
Same, Same, But Different - The Samuel Jackson Five (2004)
Easily Misunderstood - The Samuel Jackson Five (2005)
Easily Misunderstood - The Samuel Jackson Five (2005)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Et skritt fram og et til siden

Den vanskelige tredjeplata? Pøh. Vanskelig schmanskelig!

The Samuel Jackson Five begynte som fem gutter som ville spille postrock. Med ganske tung innflytelse fra Mogwai, Tortoise og Godspeed You! Black Emperor spilte de inn de første åtte sangene de hadde laget, og ga plata med den usedvanlig treffende tittelen Same Same, But Different (2004). Året etter kom mesterverket Easily Misunderstood, som fikk strålende anmeldelser i postrock-kretser verden over. Den ble gjerne omtalt som en av årets beste utgivelser i sin genre, og det i et år hvor blant andre Mogwai slapp plate.

Så ble det mer eller mindre stille.

Helt til nå, når de slipper "den vanskelige tredjeplata". Nå skal de liksom vise verden at de kan utvikle seg, gå videre, bryte ny mark og alt det tullet der. Hvorfor man på død og liv skal forandre på noe som virker har jeg virkelig aldri skjønt, men det kan være en annen sak. The Samuel Jackson Five har nemlig forandret litt på et par ting.

Siden sist har de blitt en gitarist mindre, og det skulle man kanskje tro ville gjøre soundet deres tynnere eller spinklere, men neida. De har riktignok åpnet for enda mer eksperimentering instrumentmessig, og trukket inn litt av hvert, men uten å gi slipp på de svære gitarbrekkene vi kjenner. Det hele har kanskje gått litt nærmere progrocken på enkelte låter. Dungens psykedeliske folkprog, vel og merke, ikke teknikkøvelsene man vanligvis kan forbinde med det noe belastede begrepet "prog".

La det være klart med en gang, SJ5 er ikke noe typisk postrock-band. Ihvertfall ikke slik vi har lært å kjenne sjangeren gjennom band som Mogwai, Godspeed You! Black Emperor og Explosions in the Sky, hvor "stille – stille – HØYT – stille"-dynamikken blir rendyrket, hvor melodifigurer og stemninger trekkes laangt ut og plukkes opp igjen etter et tordnende crescendo. The Samuel Jackson Five er litt for utålmodige til å legge seg på en slik linje. Her byttes taktarter og temaer over en lav sko. Noen ganger er det litt synd, når de har funnet fram til en melodi man gjerne kunne hørt sammenhengende i ti minutter til, og de kjapt bytter etter bare seksti sekunder. Stort sett funker det, og det må nok tilskrives at gutta er bedre popsnekkere enn de selv vil innrømme. De har rett og slett for mange gode ideer og vakre melodier til at de kan ta seg tid til å trekke dem ut over særlig lang tid. Man kan høre at bandets multi-instrumentalist av en produsent Thomas Meidell tilbringer mye tid i progrockland i sine andre bandprosjekter tr-Ond And The Suburban Savages og Now We've Got Members, når de lynkjapt hopper fra ett tema til et annet.

Easily Misunderstood var full av nynnbare melodier og tøffe gitarriff. Goodbye Melody Mountain åpner med mer av det samme. Vi får Face the Fax, platas mest umiddelbare spor med en gang, som for liksom å lure oss til å tro at alt er som før. Det er det jo, men likevel ikke. Same same, but different. Den ligner på de beste fra Easily Misunderstood, men ville likevel ikke passet inn blant dem.

Når Hey Now, Who Really Cares etter nesten fire minutter går fra en litt vimsete positiv og lett melodi spilt på akustisk gitar, klokkespill og piano og deiser rett inn i et ordentlig slemt gitarriff, kan selv den tøffeste rocker lene seg tilbake, glise og nikke, og tenke "fy faen, så tøft!". Det gjaller mellom veggene av Motorpsycho, Mogwai og Stooges, og alle rockehjerter gleder seg. Når de i tillegg legger på en helt utrolig tøff baklengs gitarsolo som hviner og skriker der nede under det feiteste gitarriffet på denne siden av Jon Spencer er det bare å gi opp all motstand og gi seg over. Dette er et av Norges beste rockeband, og de bor i din platespiller!

Feedbacken som hele tiden ligger og lurer under overflaten på tittelsporet gir en god kontrast til fiolinspillet som bærer melodien. Blåserne som dukker opp etter 3:20 av Eye Eat Lotus er som snytt ut av nesa på salige Frank Zappa, og blander seg sømløst inn i en låt som allerede har vært en formidabel gitarfest så langt. Det er theremin, saksofon, fiolin og alskens merkelige instrumenter, men først og fremst er det gitar, gitar og mer gitar. Gitarene ligger lagvis, til høyre og venstre, oppe og nede. De slår deg brutalt i bakken, plukker deg varsomt opp igjen og stabler deg på beina, før de smeller deg i bakken på nytt. Gjerne i samme låta.

Slow Motion Simulator gir en følelse av goldt landskap, tøffe menn med hatt, og Ennio Morricone i det fjerne. En god og twangy barytongitar sikrer westernfølelsen, og man kan nesten føle vinden blåse rundt hushjørnene. Man føler liksom hele veien at en navnløs, værbitt cowboy skal dukke frem fra bak en kaktus og peke på deg med en stor revolver.

SJ5 har på hver plate utviklet seg og tøyd strikken litt lenger for hva de kan gjøre. De er ikke så mye et postrock-band lenger, mer et rockeband som aldri helt har sett behovet for en vokalist. Eller, det stemmer faktisk ikke helt. Denne gangen har de med seg eminente Truls Heggero på vokal på How to Evade Your Obsessive Shadow. Hans særpregede falsett blander seg nesten umerkelig med instrumentene, og jeg måtte faktisk høre plata et par ganger før jeg la merke til at det var en stemme der inne i miksen. Blant andre gjesteartister finner vi, som på de to foregående platene, Magnus Moriarty som også denne gang bidrar med et fiolinspill som virkelig løfter låtene ett hakk eller to. Fiolinen hans har fått enda større spillerom enn før, og det med svært heldig utfall. Det bidrar til å gi plata en mer jordnær følelse, litt som på svenske Dungens siste plate 4.

Ikke like umiddelbar og hookbasert som Easily Misunderstood, sniker Goodbye Melody Mountain seg innpå deg nesten uten at du merker det. Gi den tre-fire runder, og før du vet ordet av det har du spilt den ti ganger på et par dager uten å savne andre lyder enn de deilige tonene fra melodifjellet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Old Man Gloom - Christmas

(Tortuga)

Redacteuren spør, redacteuren svarer: En åpen samtale med seg selv om Old Man Gloom.

Flere:

Annar Follesø & Björn Nyman & Christian Ihle Hadland - Bartók
Proviant Audio - Real Love Tastes Like This