The Ugly Organ

Cursive

CD (2003) - Saddle Creek

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Storslått, vaklevorent.

Stygt orgel, eksistensielle problemer, flott cello, høye ambisjoner.

Av Helge Årsheim

Del på Facebook13.08.2003

Cursive har siden starten i 1995 ført en relativt anonym tilværelse hjemme i Nevada, USA, og først etter sine to siste utgivelser har musikkpressen og publikum begynt å fatte interesse for bandet. Den forrige platen, Domestica, fikk gode kritikker fra mange hold, og i forbindelse med utgivelsen av The Ugly Organ sendte den vesle labelen Saddle Creek sin nye storsatsning på Europaturne. Bandet var også innom Norge og gjorde sine saker bra, uten at oppmerksomheten ble den aller største.

Cursive karakteriseres gjerne som hardcoreband, grunnet soundet de utviklet på de første platene. Tekstenes innhold og vokalist Tim Keshers rene og særpregede vokal har ført til emo-stempelet, mens bandet selv hevder å spille post-hardcore. Der lydbildet på Domestica ble sammenlignet med utgivelser fra band som Fugazi og Fireside er The Ugly Organ imidlertid vanskeligere å sette i bås. Noe av dette skyldes instrumenteringen, i tillegg til et orgel utvider det nye bandmedlemmet Gretta Cohns cello registeret betraktelig, og Cursive anno 2003 høres stort sett bare ut som Cursive.

I likhet med sin forgjenger er The Ugly Organ en såkalt konseptplate, tenkt som en helhet som spinnes rundt en sentral, rød tråd. På Domestica fikk vi innblikk i vanskelige stunder som kan oppstå mennesker i mellom, og platen bar preg av at bandet gikk gjennom en tøff tid som nesten endte med oppløsning. The Ugly Organ skifter perspektiv fra mellommenneskelige relasjoner til individets plass i forhold til helheten, og retter fokus mot eksistensielle spørsmål om væren og intet.

Alt dette høres jo riktig så spennende og forseggjort ut, og Cursive skal ha all ære for å sette seg høye mål med platene sine. Fallhøyden øker imidlertid med ambisjonene, og litt av grunnen til at The Ugly Organ ikke fungerer helt etter planen er at den er veldig ambisiøs. Når man skriver om de store tingene her i livet har det dessverre lett for å havne på feil side av storslåttt/pretensiøst-skillelinjen, og The Ugly Organ skjemmes av en litt påtatt pompøs tone. Men platen åpner knallsterkt, og de fire første sporene vitner om et band som har funnet et uttrykk de føler seg hjemme i og kan utvikle med svært godt resultat. Celloen fungerer spesielt godt i samspill med orgel og bass, og gir lydbildet et skittenvakkert preg som fungerer utmerket som bakteppe for Keshers vokal.

Overgangssporet Herald! Frankenstein varsler imidlertid dessverre monsterets ankomst, i form av den gudsjammerlig pompøse og klagete Butcher the Song. Her møter vi Cursive på sitt aller mest klagete og sutrete, hvor Tim Kesher klager "Where do I fit in/In this jigsaw of a relationship" til dramatiske, stakkato små snerr fra bandet i bakgrunnen, fulgt av en tirade om hvor fælt det er å være Tim. Etter dette tar det seg litt opp igjen, men platen når aldri tilbake til nivået fra begynnelsen, og den avsluttende 10 minutter lange Staying Alive fungerer bare halvveis som den episke avslutningen den legger opp til å være.

The Ugly Organ er for ujevn til å nå helt opp, men hinter om et band som er på vei til å finne frem til noe riktig stort. Klarer Cursive å forene drivet fra Domestica med det nye uttrykket de har tilegnet seg på The Ugly Organ gjennom en hel plate kan bandet nå veldig langt. Inntil da er det bare å konstatere at tittelen på spor 3 har et godt poeng; art IS hard.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: