cover

Waiting for the Moon

Tindersticks

CD (2003) - Beggars Banquet / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Emo

Spor:
Until the Morning Comes
Say Goodbye to the City
Sweet Memory
4.48 Psychosis
Waiting for the Moon
Trying to Find a Home
Sometimes it Hurts
My Oblivion
Just a Dog
Running Wild

Referanser:
Leonard Cohen
Scott Walker
Low
Will Oldham

Vis flere data

Se også:
Simple Pleasure - Tindersticks (1999)
Can Our Love... - Tindersticks (2001)
The Hungry Saw - Tindersticks (2008)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Tilværelsens utholdelige smerte, del 6

Tindersticks viser seg det meste av tida fra sin vakreste, mest neddempete side.

Tilværelsens utholdelige smerte, del 6:

"Waiting for the moon" ble utgitt for en god stund siden, men jeg har helt bevisst ventet med å omtale albumet. Tindersticks passer liksom ikke om sommeren. Det er med regn i kastene og kulde i lufta at gruppa kommer til sin fulle rett.

Når jeg tenker meg om, tror jeg det var like greit å vente noen måneder. Tindersticks trenger litt tid for å gripe skikkelige tak, akkurat som høsten. Først nå begynner det for alvor å avtegne seg hvor bra "Waiting for the moon" er. Det er først nå jeg skjønner at "My oblivion" er en av de aller flotteste låtene til Tindersticks. I dag forstår jeg plutselig at de fire siste sangene på "Waiting for the moon" er den beste utgangen jeg har hørt på ei plate så langt i år.

Jeg er ikke sikker på om jeg helt forsto det i sommer.

Tindersticks har ikke så mye nytt å melde fra vestfronten, det skal sies. Gruppa høres fremdeles ut som et bestillingsverk Leonard Cohen og Nick Cave har levert til en Munch-utstilling i Paris der bildene "Sjalusi", "Angst", "Nattevandreren" og "Selvportrett med brennende sigarett" skal vises fram i et mørkt, røykfylt lokale under bakken. Bandet streifer fortsatt gatelangs i regnet som en herreløs hund på leting etter et hjem.

Men hva gjør vel det?

Det er slik jeg liker Tindersticks. Det er slik Tindersticks skal høres ut. Her er vokalisten som har hatt konstant kjærlighetssorg siden puberteten. Her er bandet som gnir smerten inn i kroppen på ham. Her er stemningen og ekspresjonismen og de litterære kvalitetene som gjorde at Frode Grytten bygget et helt kapittel i "Popsongar" rundt en låt av Tindersticks, britenes beste band de siste 10 åra.

Det eneste som mangler på "Waiting for the moon", er kanskje de ekstreme humørsvingningene fra de første platene, der gruppa kunne gå fra forsiktig flørting til ravende raseri i løpet av sekunder mens strykerne gråt av skrekk. På "Waiting for the moon" er musikken noe mer balansert, selv om både "Say goodbye to the city" og "4.48 psychosis" er kraftige utblåsninger. Tindersticks viser seg det meste av tida fra sin vakreste, mest neddempete side. Det beste eksempelet er kanskje "Sometimes it hurts".

Stuart Staples har gjort store duetter også tidligere. På gruppas andre plate sang han "Travelling light" sammen med Carla Torgerson fra The Walkabouts. På "Curtains" gjorde han nydelige "Buried bones" sammen med Ann Magnuson. Denne gang har han med seg Lhasa de Sela på omtrent like fine "Sometimes it hurts".

Selv om Stuart Staples er tydelig tilstede på "Waiting for the moon", virker det som om Dickon Hinchcliffe blir mer og mer sentral i Tindersticks. Fiolinisten har vært med og skrevet de fleste låtene. Han synger også på flere av dem, deriblant åpningssporet "Until the morning comes". Betryggende nok høres han ut som en litt lysere og lettere utgave av Stuart Staples.

Helt til slutt passer det bra å vende tilbake til "My oblivion", denne sju minutter lange sangen som vil ta deg like dypt og høyt på samme tid som "Jism", "A night in", "Tiny tears" og "Mistakes".

Det er godt det snart er høst.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bon Iver - Bon Iver, Bon Iver

(4AD)

Bon Iver handler om mye, hovedsakelig selvtillit, nyoppdaget identitet og de gode gamle røttene.

Flere:

Bonnie Prince Billy - The Letting Go
Secret Chiefs 3 - Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini