cover

The San Jose Sessions

Ronnie Jacobsen

CD (2009) - Blue Mood / Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Chicago-blues

Spor:
Bad Boy
You Know It Ain't Right
Oh Baby
Standing Around Crying
Nothing But the Devil
Rocket Ride
Ludella
Early in the Morning
Hate to See You Go
Nine Below Zero

Referanser:
Muddy Waters
Jimmy Rogers
Sonny Boy Williamson
Otis Spann
Little Walter
Mark Hummel

Vis flere data

Se også:
Adjust Your Stereo - Ronnie Jacobsen & Salvador (2003)
Soulified - Ronnie Jacobsen (2005)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Ypperlig Chicago blues

Jacobsen kommer til en annen nordmann i California for å spille inn kanskje tidenes tøffeste norske plate med Chicago-blues.

Det var nok flere enn meg som fikk en deilig kiling i magen da de leste at Ronnie Jacobsen skulle gå tilbake til røttene for å spille inn en 100 prosent tradisjonelt bluesalbum. For han har jo lenge vært en av de ypperste bluesgitaristene vi har. "Problemet" har vært at han aldri viser det mer, i hvert fall ikke på plate. Jacobsen er eventyrlysten musikalsk, og det er lenge siden han kom frem til at bluessjangeren var et fengsel mer enn et naturlig sjangervalg for han. Hans to soloplater hittil har derfor vært eksperimenter med bluesa gitar, soul, elektronika og jazz.

Derfor er denne skiva en liten åpenbaring for bluesfolket all den tid det er en slags fullbyrdelse av prosjektet Jacobsen startet så lovende med Pleasure Kings. Men der Pleasure Kings vel hadde en dragning mot vestkysten, så har Jacobsen og band denne gang kastet seg over arven fra Chicagos store mestre som Muddy Waters, Little Walter, Jimmy Rogers og Sonny Boy Williamson. Alt, så nær som en låt fra Slim Harpo, er hentet fra den klassiske Chicago bluesen på 50-tallet.

For å få den rette rammen rundt dette prosjektet som oser gammel tradblues, har Jacobsen og kompani benyttet seg av Kid Andersens analoge Greaseland Studio i San Jose, California. I løpet av en ukes tid ble dette produktet skrudd sammen, og det gir ikke bare et meget solid førsteinntrykk, men musikken vokser faktisk på deg jo mer du hører. Jeg skal prøve å forklare hvorfor.

Etter første gjennomhøring lurte jeg først på hvor det ble av gitaren til Jacobsen? For dette er langt fra noen tour de force for gitaristen Jacobsen. I bare to låter bryter han ut i en solo, og det låter så bra at jeg gjerne ville hatt mer fra Ronnie Guitar. Men etter nærmere ettertanke er det en logikk i at han er såpass gjerrig på solospillet. For dette er jo en plate som hyller den klassiske Chicago bluesen, og på 50-tallet var munnspillet ofte mer fremtredende enn gitaren. Det er kanskje litt overraskende derfor at han ikke valgte seg noen låter fra artister fra vestsiden av Chicago, som Magic Sam og Otis Rush, som la mer vekt på gitarspillet.

Når det er sagt, så er det lassevis med meget, meget bra kompspill fra Jacobsen - han forstår åpenbart dynamikken i denne type blues og spiller med stor modenhet. Tenk Jimmy Rogers, og dere forstår. Likevel, dette er mer enn munnspillplate enn en gitarplate. Flaks da at Jacobsen har med seg et uforlignelig råskinn på bluesharpe, nemlig Richard Gjems. Han får tid og plass til virkelig å breske seg på denne plata, og han benytter her sjansen til å konsolidere sin posisjon i norsk blues.

Gjems kliner til med helt utrolig fett spill fra første til siste låt, det være seg mikket opp i Oh Baby og Standing Around Crying og akustisk i Ludella og den fantastiske Nine Below Zero. Spøkelset av Sonny Boy Williamson må ha flydd lavt over studio da sistnevnte ble spilt inn. Ellers er det Little Walter som virker å være største inspirator, og hele 3 av 10 låter på San Jose Sessions er fra Walters katalog.

En munnspillinstrumental der Gjems deler spotlighten med legenden Gary Smith er ytterligere bevis på hvor stort fokus som er på munnspillet. Noen gitarinstrumental er det nemlig ikke blitt plass til. Eneste pirkete innvending er at Gjems av og til med fordel kunne latt enkelte toner hvile noe mer for å få inn mer luft i solospillet, slik Kim Wilson er så god på. Men dette er som sagt pirk, for Gjems imponerer stort sett gjennom hele plata.

Hva med resten av bandet? Kompet er jo alfa og omega for å kunne spille denne musikken med troverdighet, og her sitter det fra første tone. Marty Dodson er en komplett Chicago-trommis og spiller med enorm autoritet her, noe som ikke bør overraske de som har hørt han med Mark Hummel. At han er rå til å spille tung Chicago blues vet alle som hørt Johnny Dyers Rolling Fork Revisited). På bass stiller studioeier Andersen opp selv (er det noe denne mannen ikke kan?) og pianoet trakteres aldeles nydelig av Øyvind Stølefjell, som tross ung alder må ha hørt særs mye Otis Spann. Sammen danner de et fjellsolid grunnkomp.

Vokalt er det ganske bra også. Jacobsen er ingen shouter; han har på ingen måte tyngden eller autoriteten til gamlekara, men løser dette ved å bruke sin egen stemme på en smart og sløy måte. Sånn sett blir det vokalt en litt utradisjonell tilnærming, men jeg synes det funker overraskende greit. Det blir imidlertid hakket bedre da Rusty Zinn trår til på Ludella. Uansett, Jacobsen fraserer bra og klarer seg som sagt greit.

Alt i alt er det meg en plikt å anbefale dette albumet til de som vil høre det ypperste innen norsk blues. Anbefalelse går også ut til alle som liker en dose solid Chicago blues spilt med en forståelse, autoritet og spilleglede som man ikke møter altfor ofte internasjonalt. Når jeg skrev at plata vokser på deg, så er det fordi du etter flere gjennomhøringer legger merke til kjemien i studio og hvordan bandet på samme tid holder seg tett til tradisjonen og samtidig puster nytt liv i låtmaterialet.

Suverent jobba av Blue Mood, Kid Andersen og ikke minst bandet med Jacobsen og Gjems i spissen! Og Andersen/Blue Mood: når skal dere få med Knut Slevigen og Ærlige Arne Rasmussen over til USA for en lignende sesjon?

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Rumble In Rhodos - Signs Of Fervent Devotion

(RIR)

En nesten perfekt plate som er fullstendig skamløs på absolutt alle de riktige måtene.

Flere:

Throw Me the Statue - Moonbeams
The Clientele - Strange Geometry