cover

Live at Molde International Jazzfestival 1976

Carl Magnus Neuman/Christian Reim Quartet

CD (2004) - Jazzaway / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Post-bop

Spor:
Hippie
Farvel
Diplomatologi
Den Fandenivolske
The Man I Love
I Mean You

Referanser:
Jan Garbarek
Dizzy Gillespie
Oliver Nelson

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Jazz i fotgjengerfeltet

Christian Reim Kvartett har satt ny norsk rekord for treg platedebut i jazz-bransjen: Den lyder på 40 år, så ædda-bædda, Jan Erik Kongshaug!

Fanfare! Etter 40 år i bransjen har Carl Magnus Neumann og Christian Reim endelig funnet det for godt å platedebutere under eget navn. Ikke overraskende er det den oppadgående Jazzaway-etiketten som nå har kjent den rare lukten av friskt talent langt nede i NRKs dype jazz-arkiver og gitt ut denne CDen i begrenset opplag. De fleste skjønner vel at dette er materiale for gammal-euro-jazz entusiaster som allerede er ferdige med å støvsuge ECM- og MPS-katalogene.

"Calle" Neumann var en av hjørnesteinene i Club 7s jazzmiljø i andre halvdel av 1960-tallet og spilte på plateutgivelser med Karin Krog & Public Enemies, Earl Wilson & the Sapphires, Terje Rypdal (Bleak House) og Svein Finnerud Kvartett. Neumann markerte seg i typisk jazz-manér likevel sterkest på scenen med Fred Nøddelund, Arild Boman, Espen Rud og Helge Hurum. Utover på det tidlige 70-tallet ledet han et par år sin egen kvartett og rakk å spille sammen med internasjonale storheter som Mal Waldron, Red Rodney, Dizzy Gillespie, Oliver Nelson og Gerald Wilson. Tidlig på 1980-tallet var han med i gruppa AHA, deres tidlige valg av nevnte navn gjorde at ei viss pop-gruppe ble nødt til å døpe seg om til a-ha (ha-ha!). Etter en lengre periode med liten musikalsk aktivitet vendte han i 1998 tilbake med gruppa The Quintet. Symbolsk nok var den første konserten deres på Blå, generasjonslinja fra Club 7 via Hot Club.

Christian Reim har en lignende bakgrunn fra Club 7-miljøet og traff først(?) på Neumann mens han var medlem av Public Enemies i 1966. Senere spilte begge i den kortlevde gruppa Bash sammen med Ditlef Eckhoff, Helge Hurum, Bjørn Johansen, Knut Riisnæs, Lillebjørn Nilsen(!) og Tom Karlsen. De utga i 1971 Kokosnøtter og Bananer på Nordisc, men ikke regn med å finne den ved første bruktbutikkbesøk!

Samarbeidet mellom Christian Reim og Calle Neumann var tettest mellom 1974 og 1978, så denne arkivopptaket fra Molde Jazzfestival, den 4. august 1976, markerer på en måte selve kulminasjonen av samarbeidet deres.

Lyden er varmt analog, innfanget av ingen ringere enn Erling Wicklund (NRKs store jazz-ekspert). Hvordan Christian Reim Kvartett kunne unngå å dure gjennom hele 1970-tallet uten å gi ut plater i eget navn er for meg en stor gåte. Muligens ligger noe av svaret i at dette var noen år før den store tilveksten av nisje-plateselskapene for jazz og at de store selskapene hadde få slike utgivelser.

Fem av de sju (seks) kuttene er komponert av Reim, de øvrige, I Mean You av Thelonious Monk og The Man I Love av George Gershwin, må sies å tilhøre jazz-standard-repertoaret. Disse valgene sier en god del om Christian Reims musikalske ståsted på denne tiden. Stilmessig ligger han nær bop under storhetstiden fra slutten av 1940- til begynnelsen av 1960-tallet, altså før jazzen ble sluppet helt fri. Neumann minner meg en god del om Garbarek, kanskje ikke så rart siden de har en lignende bakgrunn og er nogenlunde jevnaldrede.

Åpningssporet Hippie illustrerer greit at dette er forholdvis tradisjonell jazz med oppbygningen tema - sax impro - piano impro - tema. Dette er altså ikke musikk som truer med å bryte med konvensjonene, men som er oversiktlig, forutsigbar og stort sett lett for ørene. Diplomatologi er et godt eksempel med sitt siesta-tempo, folkeaktige toner og daskende cymbaler. Den Fandenivoldske har ikke så mange spillopper som navnet tilsier, det foregår ganske pent og pyntelig også når rytmene brytes opp og det blir friere. De musikalske prestasjonene er solide og gode, uten at jeg noen gang helt får hakeslepp av dette her.

Live at Molde International Jazzfestival 1976 er ikke en utgivelse for nybegynnere eller folk som er ute etter de 10-15 største jazz-klassikere å putte inn i samlinga. Derimot er dette viktig dokumentasjon fra en tid med langt færre norske jazz-utgivelser enn i dag.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo