Future Songs

Pat Jordache

CD (2010) - Constellation / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Alternativ skyggedans

Ikke særlig vakkert – men desto kulere noise-pop fra Montreal.

Av Morten Skogum

24.05.2011

Det fins de gangene hvor man hører gjennom en plate, stusser og hever øyenbrynene. Man vet liksom ikke hva man synes, og ikke helt hva det er for noe. Før man så omfavner den som sitt eget barn allerede ved andre gjennomlytting. Pat Jordaches Future Songs er for mitt anliggende av en slik art.

Og det er en deilig følelse, opplevelsen av å høre noe annerledes. I et mørkt landskap tuftet på Joy Division og Depeche Mode, serveres man her fengende noise-pop i en original utgave. Jordaches vokal ligner til tider Ian Curtis' på en prikk, andre ganger en bedrukken Joe Strummer, som på åpningssporet Radio Generation. Skarptrommen låter slik Joy Divisions lydteknikker fikk den til å låte på taket av opptaksstudioet; skarpere og mer industriell enn noen gang.

Hvor lydlandskapet er mørkt og skyggelagt, er melodiene i seg selv langt lystigere og fengende; de er som solstråler som finner veien der hvor solen til vanlig ikke skinner. Det betyr at det er smilet og ikke en innesluttet melankoli som venter like om hjørnet. Og at man får lyst til danse i stedet for å slukke sorgene og deppe.

Pat Jordache er ikke ny i gamet. Hans forrige band Sister Suvi fikk gode tilbakemeldinger, og i Montreals noise-pop-miljø har han befestet seg som en viktig person. Future Songs ble originalt utgitt på kassett i 2010. Det første opptaket forsvant da laptopen ble stjålet, men når en kopi av albumet eksisterte og en re-mastering viste seg mulig, er det nå mer allment tilgjengelig på CD og vinyl.

Rullende bassgang, lyse og pågående gitarriff. En medrivende skarptromme, og til tider urytmisk 2-step. Klirring, risling og rasling som forsiktige lydeffekter. Mørk vokal og drømmende strukturer med et overraskende nærvær. Albumet er massivt, kompakt og svært helhetlig. Samtidig er det fylt av et utall variasjoner og små pussige innskytinger med en plutselig forunderlig effekt. Mange ideer blir forlatt med det samme de er skapt og presentert i det susende lo-fi-pregede lydbildet. De 40 minuttene albumet varer er langt viktigere i sin helhet enn én enkelt sang kan vitne om.

Sporadisk koring, vokalloops, fengende oohing. Reverbs og fuzz. Melodier som stiger opp til klimaks, for så å forsvinne som sand i timeglass. Det er vanskelig å sette fingeren på hva og hvordan, men det er vidunderlig, stilig og til tider lounge-aktig. Plutselig er det et visefolk-innslag med en naiv nynning som låter omtrent barambabambam-bam, og en vokal som framstår som et ekko, etterfulgt av noe som kunne vært Kurt Cobain hjemme alene. Det er industrielt og minimalistisk uten å bli fraværende og kaldt – Det er ikke særlig vakkert, men desto mye kulere.

På mystisk og forunderlig vis er Future Songs et album som vil gi stor glede. Det vokser for hver gjennomlytting og vil gjøre Pat Jordache til et større navn – vel å merke på utsiden av mainstream. Men hva betyr vel egentlig det i en tid hvor det alternative i seg selv er blitt mainstream?

Groovissimo

Jens Lekman - Night Falls over Kortedala

Etter noen år med diverse samarbeid verden over er Lekman endelig ute av studioet igjen, og Skandinavia holder pusten.

Flere: