Give Up

The Postal Service

CD (2003) - Sub Pop / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Kompleks men fengende lap-pop

Ben Gibbard fra Death Cab For Cutie og Jimmy Tamborello alias Dntel samarbeider for annen gang. Igjen med stort hell.

Av Steinar Stensen

Del på Facebook04.06.2003

The Postal Service, duoen som foreløpig ligger i teten for "Årets kjedeligste navn", består av Ben Gibbard fra det jevnt over rimelig gode bandet Death Cab For Cutie, og Jimmy Tamborello, bedre kjent som Dntel. Gutta har samarbeidet før på Dntels 2001-utgivelse Life Is Full Of Possibilities, på låta (This is) The Dream of Evan And Chan. Denne låta ble det desiderte høydepunktet på en for øvrig oppsiktsvekkende god utgivelse, og jeg må innrømme at det var den som gjorde at jeg anskaffet meg denne utgivelsen. Heldigvis gir gutta meg ingen grunn til å angre.

Det er samspillet mellom Tamborellos tette, utrolig komplekse produksjon og Gibbards krystallklare vokal som gjør skiva til en av de feteste så langt i år, til tross for noen heller tvilsomme tekster. Skiva åpner fantastisk med låta The District Sleeps Alone Tonight. Denne låta har det meste, Tamborello bygger opp med nydelig instrumentasjon og en kompleks beat fram til låta når et skinnende klimaks som kan ta pusten fra enhver. Alt lagt over en korresponderende flott vokalprestasjon av Hr. Gibbard. Låta blir etterfulgt av singelen Such Great Heights, som i tillegg til å være en av de sterkeste låtene instrumentalt sett, dessverre også er en av de svakeste tekstmessig.

Plata tar en liten nedtur på midten, og da tenker jeg spesielt på duetten mellom Gibbard og indie-folk sangeren Jen Wood, Nothing Better. Heldigvis tar skiva mer enn nok igjen for det tapte med låter som This Place is a Prison. Denne åpner moroa med et fett bass-groove, og når et klimaks et par minutter ute i låta med en trommeloop som ligger veldig høyt i miksen og således blir et ledende element. Gibbards stadig eminente vokal er regelrett en los i det soniske landskapet, spartansk akkompagnert av en vibrafon. Som nevnt når tekstene pinlige lavmål til tider, og det virker som om de er skrevet på kort tid. Jeg tenker her på utsagn som:
"I want so badly to believe
That there is truth, that love is real."
Lagt over en så nydelig komponert produksjon gjør den meg faktisk fysisk uvel. Heldigvis er det et stykke mellom hver gang Gibbard blir så utålelig banal som dette, og gutta har en evne til å få meg til å tilgi alt etter et par sekund med sine iørefallende pop-perler.

Plata avslutter med flagget til topps, med en låt som avviker litt fra de tidligere låtene, nemlig Natural Anthem. Denne låta er rent instrumental de fire første minuttene, og kjører på med hesblesende jungle-aktig trommespor og programmert støy over repeterende samples. Det siste drøye minuttet kommer Gibbard inn og presterer å avslutte skiva bittersøtt med et av platas tekstmessige høydepunkt.

Alt i alt er dette ei utrolig frisk og fengende men samtidig uhyre kompleks skive. Ut fra denne beskrivelsen vil du kanskje synes at det er merkelig at jeg vil karakterisere den som veldig brukervennlig også. Det er i hvert fall ei skive du kan ta med på fest og glede deg over, men som du også kan ligge i senga og nyte med hodetelefoner. Assosiasjonene kommer fort til en av mine store favoritter fra i fjor, Notwists Neon Golden. Dette er ikke en dårlig sammenligning, men der Neon Golden er mer gitar-orientert, tilbyr The Postal Service et tettere elektronisk lydbilde. La oss bare håpe på ytterligere samarbeid mellom disse to, for dette ga mersmak! Og Gibbard; bruk litt mer tid på tekstene neste gang. For min skyld?

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: