cover

Playing

Bugge Wesseltoft

CD (2009) - Jazzland Rec. / Universal / Sonet

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Akustisk / Improvisasjon

Spor:
Playing
Dreaming
Singing
Takes
Talking To Myself (Part One)
Talking To Myself (Part Two)
Rytme
Hands
Many Rivers To Cross

Referanser:
Jan Johansson
Keith Jarrett

Vis flere data

Se også:
Samsa'ra - Paal Nilssen-Love & Bjørnar Andresen & Bugge Wesseltoft (2003)
IM - Bugge Wesseltoft (2007)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Listening. Watching.

Hva er sammenhengen mellom Bugge Wesseltoft og Dovrebanen?

Jeg sitter i vogn 3, sete 125 (vindu) og titter ut på et snødekt landskap. Jeg sitter i en av de norske statsbaners togkupé, titter ut på snøen som ligger i øverst i Gudbrandsdalen. Otta er neste stopp. Sola fyller hele dalen, det er en fin togtur. Jeg setter på Bugge.

Playing heter åpningssporet, Playing heter også platen som kom sist januar, som er fortsettelsen på IM og som denne ettermiddagen sent i februar skal kompe en liten time av min tur nordover. Bugge er en godt likt mann, enten det er stille julekveld eller svett klubbnatt, og personlig har jeg lyttet engasjert til de fleste platene hans. Men jeg må innrømme en viss skepsis for IM, den falt liksom aldri helt på plass, derfor har jeg nok vært litt spent på hva som kommer nå.

Bugges første akkorder passer landskapet godt, snøen, sola, synet av stillhet. Playing er nettopp slik, den er stille. Dreaming fortsetter der Playing slapp, i åpent landskap, stillhet, ro.

Nord for Otta går den brede U-dalen inn i en smalere V-form, trærne tetner til og den visuelt kompakte følelsen smitter over i togkupéen. Dette skjer samtidig som spor tre begynner å forme platen. En smygende synthakkordrekke i bunnen, et luftig piano lagt oppå; en bjelleklang markerer pulsen, noen trommeskinn kommer stadig nærmere. Vi stiger i høyde over havet når Bugge begynner å synge, sporet heter Singing, Bugge synger på et språk jeg ikke kjenner. Kjenner han det selv?

Like over kanten til platået sør for Dombås skifter spilleren spor, og også musikken stiger et hakk. Sola skinner, vi turer av gårde. Takes heter låta, det er en tolkning av Desmonds Take Five, og Bugge vil ha den til å starte konvensjonelt. Hele kompingen ligner egentlig veldig på Jan Johanssons alenestykker her, med solo over en tydelig venstrehånd som legger walking med hint tilbake til ragtimetid. Så plukkes jazzhistorien fra hverandre idet et brekk regelrett vrir musikken over i et sidespor og attpåtil vrenger pianolyden og drar den grunnleggende vampen ned i mørket et par oktaver under. Dette gjøres med presisjon og hensikt, for der nedefra blir den gamle vampen til en ny bassfigur som komper den nå tohendige soloen, sammen med en pulsmarkerende cymbal som har hengt seg på tidligere.

Like før Dovre sakker toget ned farten for å vente på møtende trafikk, og når kupeens stille vugging har roet seg helt ned, tar Bugge til på første del av Talking to Myself. Jeg vil si han snakker til lytteren også; "Hei, hyggelig du kom, bare sitt ned. Kaffe?"

Plutselig står vi på Dombås. Jeg ser opp, ser rundt meg. En mengde reisende av og på, glade reisende med ski og kofferter og nistepakker og boka de fikk til jul. Sola skinner. Jeg tar meg selv i å tenke på Jarretts Köln-konsert, omtrent ti minutter uti det første strekket, når improvisasjonen virkelig tar til. Stødig komp i venstre, kreativt spill i høyre.

Vi stiger i landet, i landskapet, når stadig nye høyder. Bugge tar ikke dette helt til etterretning, kommenterer bare enkelt i sin andre monolog at de snødekte tindene som stikker opp over tregrensa, virkelig er noen barskinger. Er det noe Norge kan, så er det fjell. Og vind, her har det blåst! Men nå er det stille.

Skjønt, med ett får de kalde toppene et standhaftig mot i brystet når Bugge igjen skifter spor. Rytme heter det nå, og er spilt av ham alene. På pianoet, på kanten. Pianoperkusjon. Flere lydspor oppå hverandre får det til å låte som et lite ensemble. En marsj uten harmoni, bortsett fra noen fingre oppi flygelstrengene. Det groover på en litt korny måte, og på veien mot det høyeste punktet på reisen, er vi også ved platens to topper.

Videre gjør Hands det Rytme ikke gjorde, de lager harmonier. Men også rytme, Hands er perkusiv og dessuten samplet, det sløye bassostinatet som spilles på dempede tangenter hjelpes av fire hender som klapper utight på tredje slag. En vokalstemme synger etter hvert "oh yeah" fryktelig sakte. Dette utvikles i alle musikalske ledd, og like før Hjerkinn er det et helt lite gospelmøte han har laget for oss. Det groover igjen på en korny måte.

Utenfor møtelokalet har det skyet over, men de tunge gråfargene har gitt plass til en blå flekk når Bugge tenker på å avslutte. Jimmy Cliffs ballade Many Rivers To Cross tolkes så vakkert som den antakeligvis noen gang kommer til å bli gjort, og med Snøhetta og sikkert noen reinsdyr bak oss, starter nedstigningen mot Oppdal parallelt med den stillferdige akkordrekken.

Bugge har fremført sin Playing, med kun meg som lytter og med Dovrebanen som filmlerret. Av de åtte-ti gangene jeg har hørt platen, var dette definitivt den beste.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Motif - Expansion

(Aim)

De unge nordiske jazz-kometene i Motif er på vei inn i stratosfæren med lysets hastighet, og de kan slå ned et sted i nærheten av deg.

Flere:

Diverse artister - St. Thomas
Flying Lotus - Cosmogramma