cover

Do You Imagine Things?

Alfie

CD (2003) - Regal / Capitol

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Rock

Spor:
People (Album Version)
Stuntman
Winding Roads
No Need
Mollusc
Protracted
Slowy
Isobel
The Indoor League
Chop Chop
Hey Mole

Referanser:
Badly Drawn Boy
The Beatles
Doves
Led Zeppelin
Beach Boys
Nick Drake

Vis flere data

Se også:
A Word In Your Ear - Alfie (2002)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Maybe... definitely maybe

De er mer retro enn Oasis, mindre ambisiøse enn Blur og enklere å forholde seg til enn Radiohead. Men kan Alfie redde den britiske æren?

Britpoppens gjenværende håp returnerer med retrostil og er klar til å ta over tronen som Blur frivillig ga fra seg med Think Tank. Inntil Gallagher-brødrene finner ut av ting, og mens Radiohead er ute til venstre, er Alfie enerådende på britpopfronten.

På Do You Imagine Things? tar Alfie sine Liverpool-røtter virkelig på alvor. Allerede ved første øyekast på omslaget er det klare Revolver-æra The Beatles-referanser og ved første gjennomlytting er det klare hint til gladpsykedelia med klassiske strykere, pam-pa-pam-refreng og en og annen munter trompet som stemningsskaper. Låttitler som Winding Roads, Hey Mole og Isobel stemmer godt overens med den smånaive vennligheten som hviler over utgivelsen. Alfie er på linje med koselige bekjente som man ikke møter så ofte: Hyggelig når man først treffes, men etter en times tid setter kjedsommeligheten inn og man minnes hvorfor man ikke omgås så ofte.

Jeg har satt stor pris på Alfies tidligere utgivelser, og har sett frem mot denne nye utgivelsen med en viss entusiasme. Do You Imagine Things? starter der A Word In Your Ear slapp taket i fjor, med lette popmelodier ikledd 60-tallets musikalske formspråk. Alfie har lånt fra The Beatles tidligere og sågar vært innom Beach Boys mens de først har hatt lånekortet fremme, og denne frimodige omgangen med 60-tallets populærkultur fortsetter med samme styrke. Når Alfie drar i gang Stuntman er det med Brian Wilson-aktige harmonier som dominerer før gitaren dukker opp og setter lytteren hen til Jimmy Pages glansdager med Led Zeppelin.

Når Winding Roads plukkes i gang på akustisk gitar står Alfie godt plantet i det britiske landskapet befolket av romantiske dårer med halvlangt hår. Når strykerne presenteres i lydbildet er det som om George Martin har fortumlet seg inn i Abbey Road og skrudd sammen lydbildet. Det fortsetter stort sett i samme landskap på resten av utgivelsen. Mot slutten blir enkelte av låtene seigere og tempoet trekkes ned på prog-nivå. Slowy er et godt eksempel på det siste, med et Pink Floyd-aktig gitar- og vokalbrudd midtveis før et omreisende piano overtar og bringer omsider låta i mål. De sju minuttene oppleves som ganske langtekkelige allerede etter et par gjennomhøringer, og det er sjelden et godt tegn.

Isobel fortsetter reisen i britisk populærkultur og den akustiske gitaren bringer oss til Nick Drake anno Five Leaves Left. Humøret er ikke helt på topp, men man kan øyne noen lysglimt underveis selv om trompeten spiller gravferdaktig i bakgrunnen. Humøret og The Beatles er tilbake på The Indoor League med et sprettent komp og vokaleffekter. På denne låta ser de seg så intenst i bakspeilet at det er fristende å føre opp Oasis som referanse. Det er bare anorakken til Liam Gallagher som mangler på denne låta, i tillegg til den tørre humoren til John Lennon, selvsagt.

På Chop Chop bobler det enda mer, og jeg kommer garantert til å trekke frem denne låta når jeg skal brenne meg litt sommermusikk om trekvart års tid. Når koret aaaaa-er og strykerne jobber overtid er det ingenting som minner om dette årtusenet, men hvem bryr seg vel om det når det er god popmusikk som serveres. Hey Mole avslutter det hele med en avdempet hilsen til føflekker over hele verden - eller kan det være den lille tsjekkiske muldvarpen? Som muldvarper flest stikker låta hodet under jorda, dukker opp igjen seks minutter senere og setter punktum for dette møtet med Alfie. Jeg var mer begeistret etter forrige besøk med A Word In Your Ear, men tidvis leverer Alfie, og da er det bare å folde hendene og la seg fortrylle av deres retropop.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Lionheart Brothers - Dizzy Kiss

(Racing Junior)

Med smittende popmelodier, storslagen rockfølelse og fremfor alt fem hjerter som banker intenst for musikken, kommer The Lionheart Brothers svevende.

Flere:

Fruit Bats - Spelled In Bones
Ought - More Than Any Other Day