cover

Ameneon

Seigmen

CD (1993) - 1:70 / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Tungrock

Spor:
Simone
Monsun
Negativ
Plutonium
Ameneon
Korsfarer
Mesusah
Ikon

Referanser:
Motorpsycho
Life... But How to Live It

Vis flere data

Se også:
Pluto - Seigmen (1992)
Hjernen er alene - Seigmen (1994)
Total - Seigmen (1994)
Metropolis - Seigmen (1995)
Radiowaves - Seigmen (1997)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Pluth

Seigmens første langspiller foredler grunnvisjonen forbi det ventede.

Noen ganger, og her snakker jeg om ganger færre enn fingre som kan telles på én hånd, faller byråkrati, journalistikk og rock sammen i en riktig vakker helhet. Høsten 1992 la Rock Furore, Norsk Rockforbunds egen musikkbulletin, om fra avis- til bladformat, bladet begynte å inkludere omtaler av internasjonale artister og allerede i blad nummer to (4/92) kunne de presentere en egen CD med utvalg av band og låter fra norsk undergrunnsflora. På CDen vedlagt Rock Furuore 1/93 kunne man blant trivialiteter (GoGo Gorilla), klovnepunkere (TRBNGR), humorister (Gartnerlosjen) og obskuriteter (Finn Coren), finne et ni minutters progrock-beist av en låt signert Seigmen; Mesusah.

Tilfeldighetene ville ha det til at Sony Norge nylig hadde opprettet 1:70, en lavbudsjetts sub-label hvis uttalte mål var å tråle den norske undergrunnen for interessante band og artister som ikke var modne eller potensielle som hovedsatsinger. Deres første kontrakt gikk til Kung Fu Girls sent i 1992 for slipp av plata This is the Kung Fu Beat tidlig i 1993. Seigmen hadde på dette tidspunktet ferdigstilt Ameneon, og sto klare til å slippe den som det andre albumet på sitt eget label, Ikon, som ble opprettet for utgivelsen av Pluto. Skjebnen, eller rettere sagt Sony, ville det annerledes, etter å ha hørt Mesusah på nevnte RF-CD ble Seigmen ekspresshanket inn som band nummer to på 1:70.

Mesusah, ja. Fy faan for en låt! Dette langstrakte beistet med sitt skimrende introparti, et goth-symfonisk reisverk som sakte hvirvler seg opp mot en hardcore-eksplosjon ved 3:28, og deretter skreller i vei uten nåde fram til og forbi introduksjonen av Møklebusts gutturale ralling ved 4:40. Mang en skive under hovedkategorien rock hadde rukket å passere CD-spilleren min på dette tidspunktet, men dette... energien, råskapen, den åpenbare ambisjonen og selvtilliten fra et band som til alt overmål dro metall i norsk språkdrakt... det var som om noen tok et fast grep i høyrehanda og slang meg fra vegg til vegg. Sniklytten ga sitrende mersmak, og flankert av Pål B. dundret jeg på slippedagen i april 1993 inn på Akers Mic i Oslo for å sikre meg et eksemplar av langspilleren.

Få skiver har så til de grader innfridd forventningene mine som Ameneon. Plata er et seigbrutalt verk med hovedvekt på tung progmetall, dandert med finfine strøsler av hardcorens energi og goth-stemninger. Musikalsk beveger den seg i en rett linje fra Pluto, men både lyden og samspillet innad i bandet faller denne gang bedre på plass innenfor rammeverket forgjengeren la opp til. I tillegg kommer en klar kvalitetsøkning i de individuelle låtene, samtidig som de åtte sporene gir skinn av å danne en fokusert helhet innenfor en overordnet visjon. Hva visjonen konkret er har jeg ikke fundert særlig på, og det føler jeg strengt tatt ikke noe behov for heller. Ameneon er samtidig ikke det mest varierte albumet Seigmen ga ut. Til gjengjeld er det deres mest ekstreme, deres mest skitne, umelodiøse og kompromissløse verk, og det er etter min erfaring bemerkelsesverdig få som gikk tilbake for å plukke opp dette albumet etter at bandet skiftet retning og fanget et nytt og større publikum med Total i 1994.

Ameneon åpner toneangivende med Simone, min personlige favorittlåt i hele Seigmen-repertoaret sett under ett. Foruten introtonene, i en abstrahert valsetakt fra en akustisk gitar, har låta åpenbare fellestrekk med Fra X til Døden som åpnet Pluto-ballet. Simone reiser seg tålmodig som en formløs golem med enda klarere dynamikk og drama, og bankes til form under mektig, tribal perkusjon og skrellende gitarharmonier før den står på to ben med et kontant, bruddent riff-feste ved 2:04. Aldri fungerte vel kombinasjonen av Ljungs ordknappe, men metikuløst meislede, semi-mytologiske tekstlinjer og Møklebusts snerrende vokal bedre enn når monsteret endelig tar spenntak og ytrer ord, tilsynelatende i pur trass:

Simone, jeg puster!

Deretter går det mothårs i tunge, vekslende riffpartier, via en gneldrende stygg gitarsolo, helt til beistet brytes brutalt i bakken igjen ved 5:47. Noe hvile kommer imidlertid ikke på tale, noen få sekunder senere tenner Ronthis trommer det hissige stormløpet Monsun, et foredlet stykke metall fra tiden som Klisne Seigmenn, symptomatisk befridd for allsangspotensiale, nynnbare melodier eller refrenger. En typisk singel, sier du? Selvfølgelig. Et fåtall utvalgte kunne endog en vårnatt 1993 beskue en særdeles spartansk no-budget video som ledsaget verket på den semi-legendariske off-broadcast-kanalen Bootleg på TVNorge-nettet. Monsun er en flott og dynamisk vandring gjennom power-riff, skrikende dischordia og Møklebusts ralling av omkvedet "Det finnes alltid en utvei". Live var den en intens audiovisuell prakteksersis, særlig i sluttpartiet der Møklebust hjelper bandet med å dra låta i mål med majestetisk mishandling av et oljefat.

Sporet det tok meg flest runder å bli kompis med var Negativ, men den gikk ned etter hvert den også, i all sin seige prakt og nesten Weill-musicalske drama. For de uinvidde var den spesielt krevende live, der en langhåret og underbelyst Møklebusts insiterende omkved "Det er ingen som tilber meg" ble tydelig skjellsettende mellom de som betraktet Ljungs lyrikk som meningsbærende og de som betraktet den som beint fram patetisk. Uansett var det i begynnelsen også en lise for meg da Seigmen åpnet demningsportene og lot den massive Plutonium flomme ut av høyttalerne. Plutonium er i mine ører fremdeles et lite praktverk, en gothladet og tungt drivende elv som holder Møklebusts vokal under vann til fordel for mer flytende og toneførende gitarer. Med unntak av tittelsporet er det vel Plutonium som er Ameneons mest melodiøse øyeblikk, og det forteller faktisk ganske mye om hvor utilgjengelige Seigmen tilsynelatende insisterte på å være på denne tiden.

Korsfarer er for Ameneon det Skjebnen var for Pluto, en genrekompetent men temmelig tom komposisjon i grenselandet mellom skrellende hardcore og bastant metall. Utover det kan man ane at Ljungs lyrikk beveger seg innefor et symbol- og motivmessig avgrenset område (Pluto: Korstoget), noe som understrekes av at låta også introduserer en kontinuitet mot neste langspiller med linja "Her vil jeg leve, her er jeg TOTAL". Om dette var resultatet av et overordnet konsept eller en lyrisk begrensning hadde man imidlertid få forutsetninger for å si noe om på denne tiden, men tendensen er også påtagelig et stykke ut i Ljungs senere ordlegging.

Med tittelkuttet introduserte ikke Seigmen bare en vakker barokk komposisjon for tre akustiske gitarer, de etablerte også en tradisjon for inkludering av instrumentaler på utgivelsene sine. Sporet reduseres imidlertid til en hyggelig kunstpause mot Ameneons andre instrumental; Ikon. Roths gitar setter en akkord i feedback, hvorpå Økshoff introduserer en spartansk, nesten norrøn melodilinje underbygget av Rontihs monumentale trommer og Ljungs forskjøvne bassanslag. Resultatet er et flimrende vakkert stykke impresjonisme, som på to små minutter demonstrerte Seigmens særegne evne til å skape ryggradskilende stemninger. Den observante lytter har naturligvis fått med seg at det instrumentale halehenget til Negativ er en smakebit på den selvsamme Ikon, dog med den forskjell at Økshoffs gitarlinje spilles på et piano.

Med det dras Ameneon i land som et i mine ører særegent og monumentalt verk innen hardere norsk rock. Seigmen hadde nok en gang stått for produksjonen, og selv om andre skulle hjelpe dem til mer spennende og eksperimentelle lydbilder på senere utgivelser, er deres lydlegging av Ameneon en optimalisering av deres "bråkete" metallperiode i begynnelsen av karrieren. For meg er albumet kvalitativt utangert i deres samlede opus, og det gir angir temmelig nøyaktig hvordan bandet låt på denne tiden. Jeg hadde selv gleden av å for første gang oppleve dem live i Bø høsten 1993, sammen med drøyt 70 andre betalende. På det minste var vi to foran scenen - han som hadde booket dem og meg (vi slang hverandre veggimellom den kvelden) - mens andre sto mer avventende bak i lokalet og fornærmet undret på hvorfor bandet ikke snakket til publikum mellom låtene. Ett år senere med samme band, på samme sted, var opplevelsen mer klaustrofobisk, men det ligger altså to kapitler fram i biografien.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo