cover

Other People's Lives

Ray Davies

CD (2006) - V2 / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Voksenrock / Visepop

Spor:
Things Are Gonna Change (The Morning After)
After the Fall
Next Door Neighbour
All She Wrote
Creatures of Little Faith
Run Away From Time
The Tourist
Is There Life After Breakfast?
The Getaway (Lonesome Train)
Other People's Lives
Stand Up Comic
Over My Head
Thanksgiving Day

Referanser:
Paul Weller
The Smiths
The Libertines
The Kinks
The Jam
Blur
Paul McCartney
David Bowie

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


A little cup o' tea

Den første egentlige soloskiva fra en av de opprinnelige rockerne.

Da pappa var ung var the Kinks unge og tøffe. De er kanskje ikke så tøffe lenger, men det er vel heller ikke så farlig. De rakk jo uansett å sette spor etter seg. Og inspirere en hel gjeng med etterfølgere. Det er mye av Ray Davies tidlige betraktninger å spore i nyere britiske band som the Smiths og the Libertines.

Det er derfor godt å se at Ray Davies fortsatt holder koken. Den gamle ryggraden i the Kinks har sluppet sin første soloskive i en alder av 62 år. Jeg er vel klar over mannens tidligere meritter. Vet at han har laget mange bra låter. Og at han er britisk, veldig britisk. Sett intervjuer med mannen og greier. Flott mann, veldig sympatisk. Han minner meg i ganske stor grad om Morrissey, men han er ikke arrogant, bare jovial. Så jeg regnet med en skive laget av en eldre mann med fremtiden langt bak seg og blikket rettet godt mot bankkontoen. Litt mer Las Vegas enn London, for å si den på en annen måte.

Skiva er spilt inn på litt over to år, og det tok nesten halvannet år etter det før skiva ble utgitt. Februar 2006 ble den ferdig. Og det kunne fint ha vært i 1990 eller når som helst. Det er ikke så mye som tyder på at den er fra i år. Ingen fiksfakserier eller tidsriktige produksjonstriks. Heller ikke så mye bråk, bare harmoniske og behagelige lyder. Mye har endret seg siden the Kinks' glansdager med andre ord.

Det er en fellesnevner her, nemlig mellommenneskelige relasjoner. Om hverdagen, ferier, naboer og familie. Rett og slett de vanlige tingene. De kjedelige tingene. Som man sjelden tenker på når man holder på med det for man har gjort så mange ganger før. Å skildre det hverdagslige har alltid vært Ray Davies' store kvalitet. Som skiva åpner:

Things are gonna change
This is the morning after
When reality bites
The morality kicks in
To those damaged limitations

Hvem har ikke vært der? Hverdagen kommer alltid. Så det er bare å venne seg til det. Ray tar deg med på ferden. Det er i grunn litt snodig å høre en mann på 62 år synge "things are gonna change" med stor troverdighet. Han vil ikke gjøre opprør, men øser av sin livserfaring. Det er ikke ungdommelig som i the Kinks' gjenombruddssingel You Really Got Me, men det er som en vis, eldre mann som deler gladelig av det han vet. Og Ray er en fremragende skildrer av livet, og særlig slik det foregår i England:

Get your health together
Get your wealth together
Get yourself together
Jones, you were my next door neighbour

Jeg ser virkelig for meg livet i forstadene. Med rekkehus og hage og stasjonsvogn og alt det der. Der alle vet alt om hverandre, og alle passer på hverandre. Og hvordan alle har sine små hemmeligheter og ulykker som deles litt her og der. Og hvordan man har omsorg for dem man ser hele tiden, men egentlig ikke kjenner så veldig godt. Men det er jo veldig fint å ha et godt forhold til dem. Alle dem; Smith, Jones og Brown. De man har blitt venner med på grunn av bosted. Og muligens felles interesser. Ray Davies tegner et bilde av dem som jeg kjenner meg godt igjen i. Det er varme portretter, men detaljer som gjøre dem levende. Det er flott å høre en god historie godt fortalt.

Skiva er jevnt over meget bra, bortsett fra den nest siste låta, 'Stand up Comic'. Ray gjør her en slags rocka vaudevillelåt, noe som fungerer ikke helt, etter min mening. Det blir litt mye revy over det etter min smak. Og det er ikke catchy, småmorsomme (som vel ikke er det) låter som er platas styrke, men de rolige, malende låtene. Noe denne absolutt ikke er. Den er bare masete, og gjør at jeg bare har lyst til å skru av skiva. Eller starte på nytt. Litt synd, ettersom sistelåta er ganske bra.

På mange måter får jeg mye av den samme følelsen av denne skiva om to andre fra den siste tiden, nemlig the Loch Ness Mouses feiende flotte 11-22 og Paul Wellers Catch Flame. Loch Ness fordi den i stor grad omhandler samme tema, og den er også nydelig produsert. Paul Weller fordi det også der er gamlekara som kommer tilbake friske og raske - og man innser hvor mye man har savnet dem.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bob Dylan - Modern Times

(Columbia)

Dylans 44. studioalbum er et lekent møte med musikkhistorien og et apokalyptisk møte med de moderne mennesker.

Flere:

Archie Bronson Outfit - Coconut
The Dining Rooms - Numero Deux