cover

Humcrush

Humcrush

CD (2004) - Rune Grammofon / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Improvisasjon / Elektronika / Ambient

Spor:
Acrobat
Sport'n Spice
Dance!
In the Cave
Marked East
Humcrush
Spectral Rock
Pusher
Japan

Referanser:
Kraftwerk

Vis flere data

Se også:
Rest At Worlds end - Humcrush (2008)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Eksperimentering i utkanten av Food/Supersilent

Ikke jazz. Ikke elektronika. Noe rart, et sted midt i mellom.

Kanskje har du en gang møtt et menneske du syntes var FANTASTISK: Spennende, vakker, intelligent. Likevel forstod du ganske snart at det ikke kunne bli noe varig forhold. Han/hun var FOR eksentrisk, FOR viljesterk, FOR fantastisk.. kanskje. Det ville aldri fungert.

Slik, omtrent, er det å høre på Humcrush av Strønen/Storløkken. Dette er spennende. Nyskapende. Interessant. Men det er vanskelig å elske det. Jeg innser at Humcrush ikke kommer til å bli en fast musikalsk følgesvenn for meg. Dette er interessant, men jeg kommer ikke til å ha noe å gjøre med denne CDen om et år. For dette er interessant uten å være gripende. Det er vakkert, men likevel forstyrrende og hektisk.

Humcrush er et samarbeidsprosjekt mellom keybordist Ståle Storløkken (Supersilent) og trommis Thomas Strønen (Food). Alt er improvisert: Strønen på trommer og perkusjon, Storøkken på diverse synther og keyboards. Sammen skaper de musikk som ligger et sted mellom elektronika, støymusikk, ambient og jazz. Melodisk låter dette slett ikke som jazz. Storløkkens melodilinjer bringer tankene til Kraftwerk, elektropop og SuperNintendo. Strønens trommer ligger derimot definitivt i jazzland. Rock- og pop-trommiser legger ofte stabile rytmer som ligger der som et fast beat gjennom hele låten. Jazztrommiser spiller derimot mer improvisert med flere rykk, flere innfall, større ekspressisivitet. Strønens trommespill er tydelig jazz-influert: Ekspressivt, kaotisk og til dels aggressivt. Så dermed er kanskje lydbildet komplett: Tenk deg melodilinjer fra Super Mario spilt av en jazzkeyboardist, legg på ekspressivt og aggressivt trommespill, og legg til slutt på diverse elektroniske støyeffekter. Da har du kanskje fått en vag forestilling om hvordan Humcrush låter. Dette er definitivt en ensom svale i det norske plateåret 2004, musikk som virkelig ER annerledes. Dét er både platens styrke og dens svakhet.

Det at dette er annerledes gjør platen interessant. Dermed utvider Humcrush vår musikalske horisont. Men fordi dette er så annerledes er det vanskelig å bli grepet. Det er noe kaldt over denne musikken. Noe teknisk (i negativ forstand). Det som gjorde Kraftwerk så store var at de laget elektronisk pop som samtidig var gripende. Dette er elektrojazz (i mangel av bedre begrep) som ikke griper. Min første reaksjon på platen var ca. sånn: "HÆ?". Neste gang jeg hørte på den var jeg mer positiv: "Aha, ser man det... interessant." Men lenger enn dette kommer jeg ikke. Jeg klarer ikke å elske denne musikken. Det er ingenting her som gjør noe med meg, som får meg til å danse, til å gråte eller til å le.

Kanskje er jeg for streng. Det finnes mange kvalitetskriterier for musikk. Musikk kan være bra fordi den er dansbar, fordi den er energisk, fordi den er stimulerende, fordi den er emosjonelt gripende, fordi den er nyskapende. Dette er definitivt nyskapende. Det er velspilt og velprodusert (både Strønen og Storløkken er fenomenale musikere). Men det scorer ikke særlig høyt på mine andre kriterier. Det er som om musikken på denne platen aldri slapper av. Det vil videre, fremover, den er stadig utforskende. Derfor klarer jeg ikke slappe av når jeg hører på dette. Jeg finner aldri roen som gjør at jeg kan synke ned i musikken og la den fylle meg (slik jeg opplever med virkelig stor musikk). Samtidig vet jeg at mange har opplevd denne platen som mer enn fantastisk. "Passasjer av melodisk og rytmisk storhet, (...) alt i alt en frydefull musikkopplevelse," skrev f.eks. Dagbladet. Det kan være at andre har sett kvaliteter ved denne platen som jeg ikke kan se. Men jeg lurer på om det folk primært har satt pris på er det innovative: At dette er nytt, interessant, fiffig.

Betraktet som improvisert musikk er dette også stort. Improvisert musikk er ofte utflytende og uten fokus. Dette er helt klart fokusert, stramt og strukturert. Men hvis man forsøker å glemme at dette er nytt og improvisert, hvis man bare tenker at dette skal være bra i kraft av seg selv - er det da bra? Jeg er ikke sikker. Som jeg skrev innledningsvis har jeg en følelse av at dette er musikk det ikke er lett å leve med over tid. Spennende og komplekst, ja, men gripende og holdbart? Nei.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Østfoldminner

(Normann)

En døråpner til glemt populærkultur og et panorama over en rik underskog av musikalsk og poetisk talent.

Flere:

Bon Iver - Bon Iver, Bon Iver
Gluecifer - Automatic Thrill