cover

Mannen som blev en gris

Thåström

CD (2002) - MNW / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Tungrock / Rock / Rhythm & blues

Spor:
Släpp aldrig in dom
Ungefär så här
Höghus-sång
Ännu mera gift
Kaos-passageraren
Bara när jag blundar
Hål (aftonbön)
Sån
Så kall, så het
Aldrig nånsin
Komma ner

Referanser:
Ebba Grön
Imperiet
Peace Love and Pitbulls

Vis flere data

Se også:
Skebokvarnsv. 209 - Thåström (2005)
Kärlek är för dom - Thåström (2009)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Midt på treet fra Thåström

Intenst og velspilt fra rockelegende - men etterhvert blir det som en intellektuell voldtekt.

For de som kan ha glømt det, kan vi starte med en rask repetisjon. Thåström var Sveriges mest populære rockemusikker ved siden av Ulf Lundell for snart tjue år siden, etter at han dukket opp som frontmannen i Ebba Grön, som ble dannet i 1977 på ungdomdsklubben Rågsved like ved Stockholm. Ebba Grön var inspirert av punk og den mest energiske delen av r&b. På begynnelsen av åttitallet var gruppen en av de mest populære på den alternative svenske rockescenen, og i 1981 ble LPen Kärlek och Uppror valgt til årets plate av Aftonbladets lesere. Etter hvert kom imidlertid punkinspirasjonen i bakgrunnen, og gruppen begynte mer og mer å spille en svært rytmisk og energisk rock, som kunne minne om en svensk Bruce Springsteen.

Parallellt med Ebba Grön dannet en vennegjeng gruppen Rymdimperiet, som seinere ble til Imperiet. Alle i gruppen spilte i Ebba Grön, som ble oppløst i 1983. I Imperiet vokste Thåström fram som en karismatisk rockemusiker med en unik utstråling på scenen. Han forente rollen som rockestjerne med et sterkt markert samfunnsengasjement. I 1984 spilte gruppen inn Fred av Mikael Wiehe, frontfiguren og komponisten i Hoola Bandoola Band, som var selve flaggskipet i den alternative og venstreorienterte svenske musikkbevegelsen på syttitallet. Innspillingen av Wiehe-låten ble Imperiets gjennombrudd for et større publikum. Imperiet har som Wiehe (og Björn Afzelius, Wiehes makker i Hoola Bandoola Band) spilt og gitt inntekter fra konserter til politiske formål og organisasjoner, som til ANC i de kritiske årene før det sørafrikanske apartheid-styret ble fjernet.

På midten av åttitallet var Imperiet Sveriges mest betydningsfulle rockegruppe, og Thåström var en rockeartist på linje med Ulf Lundel. Hans solokarriere har resultert i tre utgivelser siden 1989.

Joakim Thåström kjører i kjente og veloppgåtte spor på Mannen som blev en gris. Det dreier seg fortsatt om intens og energisk tungrock. CDen er gjennomført og dyktig framført, men det blir for ensformig og monotont når vi nærmer oss siste låt. Spilt sammenhengende virker plata nærmest som en intellektuell voldtekt mot slutten. Dette er nok først og fremst en godbit for trofaste tilhengere av Thåström som har fulgt ham gjennom både Ebba Grön og Imperiet.

Thåström er dog en glimrende vokalist. Han synger intenst og med innlevelse, og han har en unik nerve i stemmen. Kompet er det klassiske for denne typen tungrock: trommer er det bærende instrumentet, deretter kommer en tung bass og en markert elektrisk gitar som leverer takfaste, skarpe gitarriff. Som hos gamle hardrock-grupper som Familiy (fra slutten av sekstitallet) og Led Zeppelin er de raske og tunge låtene avbrutt av et par rolige ballader, som her med den noe kjedelige Kaos-passageraren.

Tekstene hos den fortsatt like samfunnskritiske Thåström er denne gangen noe uklare og kanskje ment mer symbolsk. Åpningssporet Släpp Aldrig In Dom kan tolkes som om det er gamle kalde krigere og andre krigerske opprustere som vi ikke skal slippe inn fordi de selger bare en ny kald krig mot stadig nye fiender. Men teksten er uklar og vanskelig å bli klok på. Höghus-sång er fengende og medrivende rytmisk, men melodilinja blir for tynn og monoton. Hål trekker lytteren inn i et dragsug av intense og suggererende rytmer. Den er en rockelåt til å drukne oppmerksomheten i, men igjen er melodimaterialet for tynt og monotont. Og det er litt for gjennomgående på hele denne skiva, og gjør at den ikke står seg som en av Thåströms beste utgivelser.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


MJ Cole - Back To Mine - A Personal Collection For After Hours Grooving

(DMC)

MJ Cole har brøytet vei for UK Garage og 2-Step på hitlistene. Her avslører han hva som har inspirert ham og hans meningsfeller.

Flere:

Belle & Sebastian - The Life Pursuit
Grey de Lisle - The Graceful Ghost