The Amber Gatherers
CD (2007) - Drag City 
/ Voices Music & Entertainment (VME)
Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3
Genre:
Rock
Stiler:
Folk / Singer/songwriter / Sadcore
Spor:
Riddle Me This
Where Twines the Path
Waxwing
I Had a Kiss of the Kings Hand
The Cruel War
Let Me Lie and Bleed Awhile
Firewater
River Rhine
I Have a Charm
The Old Men of the Shells
The Calfless Cow
Referanser:
Will Oldham
Jason Molina
Smog
Appendix Out
Se også:
Farewell Sorrow - Alasdair Roberts (2003)
Farewell Sorrow - Alasdair Roberts (2003)
No Earthly Man - Alasdair Roberts (2005)
Reprise
Etter en lovende start er Alasdair Roberts etter hvert blitt en mindre interessant sanger-låtskriver.
Del på Facebook19.03.2007
"Show met he power that man cannot harness
To turn towards malice or work into woe
Be it the stars or the moon or the planets
Or the ride of the ocean in the ever-encircling flow
Or everything under the ever-encircling sun..."
Sånn begynner Alasdair Roberts' fjerde plate The Amber Gatherers. På hikstende og hviskende skotsk. Og sånn høres mer eller mindre resten av plata ut også. Roberts' største utfordring virker nå å være å variere hvordan han høres ut. Det er lett å bli sjarmert av både aksenten og fremførelsen den første gangen du hører ham, men så blir det etter hvert klart at han ikke har så mye mer å komme med. Og når han nå har gitt ut fire soloplater som alle stort sett er skodd over den samme lesten, begynner jeg å lure på hvor det er Alasdair Roberts vil.
Alasdair Roberts er født i det tykkeste Tyskland, men flyttet tidlig til Skottland og bor nå i Glasgow. Som om det skulle være noen tvil. Det høres i musikken også. Jeg tenker på store, paddeflate og grønne sletter. Menn i kilt og rødhårede jenter. Midt blant dem sitter Alasdair Roberts med gitaren sin og spiller og synger sanger om landet er vokst opp i. Og en hel del om verdens bekmørke realiteter. Let Me Lie And Bleed Awhile er bunntrist i både tekst og melodi. Og i Alasdairs falsette små grynt. De var i og for seg friske virkemiddel på hans første soloplater, men jeg har etter hvert blitt litt lei. Det fungerte aller først strålende på plata han ga ut som Appendix Out, og et helt klart høydepunkt i Alasdair Roberts karriere; Night Is Advancing fra 2001. Da var det triste satt i system, og fremført i en vakker helhet. Også hans andre soloplate, Farewell Sorrow fra 2003 er et flott stykke amerikanskinspirert singer-songwriter-musikk. At hans karriere deretter skulle få denne utflatingen er både skuffende og litt overraskende.
Det er jo noe her. Dette er jo ikke stygg musikk. Og så visst kan Alasdair Roberts musikk være egnet for en søndagsmorgen du helst blir til sengs. Men dette er heller ikke en voldsomt imponerende plate. Mye på grunn av tendensen til å gjenta seg selv. Kanskje Alasdair skulle skrape sammen Appendix Out-gjengen igjen?
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp