cover

Go Tell Fire To The Mountain

WU LYF

CD (2011) - LYF Recordings / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Støyrock / Indierock / Poprock / Britpop

Spor:
Cave Song
Such A Sad Puppy Dog
Summas Bliss
We Bros
Spitting Blood
Dirt
Concrete Gold
14 Crowns For Me & Your Friends
Heavy Pop

Referanser:
Spiritualized
Arcade Fire
Swans
Happy Mondays

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Britisk desperasjon

pennende debut fra ny britisk hype.

WU LYF, eller World Unite Lucifer Youth Foundation, for å være helt korrekt, er bekreftet til årets Øyafestival i august. Det var nok et sjakktrekk av musikkfestivalen i Oslo. Dette er indierock anno 2011 - WU LYF passer helt perfekt, og er en av de heteste navnene i europeisk musikkpresse om dagen. Et samlet britisk pressekorps har gitt gruppa så bra anmeldelser at ordet hype ikke engang kan beskrive hva de har skrevet og ment om den ferske kvartetten.

Bandet serverer et kaotisk og intenst lydbilde som noen av de største hype-glade kritikerne sammenligner med ingen ringere enn Tom Waits, Spiritualized, Happy Mondays og Swans. Dette høres jo ut som en spesialbestilling fra Øyafestivalen? Her lukter det stor konsertopplevelse.

De fire gutta begynte å spille sammen i 2008, og i 2010 slapp de singelen Heavy Pop/Concrete Gold. Først nå i juni 2011 er albumdebuten her, og det er det mange som har gledet seg til.

Bare det siste året har vært meget interessant for det britiske bandet. Sommeren 2010 spilte de sin første konsert. NME var tilstede og mente at de opplevde fire unge gutter "playing the most vital new music we've seen in years". Bandet består av fire kompiser som er veldig glad i moderne rock. Helst den mørke og støyete avkroken av sjangeren.

Vokalen til Ellery Roberts er så full av desperasjon og angst at han høres ut som en knurrende, eller kanskje en jamrende og utsultet ulv. Det er hest og vondt, men passer lydbildet helt utmerket. Men, det er et men. Det blir litt ensporet, da jeg savner mer vokalvariasjon utover på plata. Noen av låtene gir meg også en assosiasjoner til Arcade Fire, særlig vokalhylingen. En fin kontrast til sutrevokalen, er den hyggelige gitaren, som rett og slett høres ut som en solskinnsdag. Gitaren sender ut solstråler som gjør plata til et perfekt sommersoundtrack, hvert fall på mange av låtene, og da særlig på Summas Bliss og Concrete Gold.

Alt i alt er det en euforisk opplevelse. Et drømmende og mørkt landskap, deilig ungdommelig aggresjon, noe psykedelisk keyboards og et virtuost gitarspill.

Melodiene glir litt over i hverandre, og hvis man kan få lov til å ønske seg noe mer av bandet, må det være litt skarpere kanter, grovere produksjon - og tilført lydbildet mye mer perkusjon. Heldigvis er mystikken og faenskapen hele tiden tilstede, men dessverre ikke nok til å kunne gi bandet full pott. Undertegnede gleder seg stort til å oppleve WU LYF i Middelalderparken i august, og tror bandet i konsertmodus er en råere opplevelse.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo