cover

Where Flesh and Divinity Collide

Satureye

CD (2004) - Karmageddon Media / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Thrash / Heavy metal

Spor:
The False Light
Destined to Wither
Through the Faceless Crowd
One Man Riot
Nothing Is Forever
The World in My Hand
End
Failure Foreseen
Filled With Dust
Wasted Glories
In Mercury
Absolution

Referanser:
Slayer
Testament
Metallica
Death
Nuclear Assault
Suicidal Tendencies

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ingenting varer evig

Retro-thrash fra Sverige på sitt ikke altfor verste.

Satureye er for undertegnede et helt nytt bekjentskap, men jeg tør nok påstå at de ikke overbeviser helt med sitt debutalbum Where Flesh and Divinity Collide. Et ikke altfor spennende cover gjør at førsteinntrykket ikke helt gagner bandet, men som det blir sagt; døm ikke boka etter omslaget.

Det åpner hardt og i et heseblesende tempo, og minner nok først og fremst som en litt thrasha utgave av Death, men uten de tekniske finessene som i sin tid preget musikken deres. Satureyes musikk er rett frem riff-basert thrash med gurgle-vokal. Låtene er relativt korte, og levner ikke altfor mye plass til gitarsoloer. Likevel, bandet beviser tydelig at de behersker både å spille tight og fort, men på den annen side er det ikke noe vi ikke har hørt før.

Første spor ut, The False Light, gir en klar pekepinn på hva bandet dreier seg om, og med unntak av den tyngre Filled With Dust, er det full pinne hele skiva igjennom. Denne låta kommer først som nummer ni på skiva, så avvekslingen kommer sent, men godt. Her får vi for variasjonens skyld mer atmosfæriske riff, litt "særere" akkordbruk og smakfull akustisk gitar. Egentlig er det ingen enkeltlåter som skiller seg ut, men enkelte partier her og der fortjener oppmerksomhet, det være seg på grunn av arrangementer eller småtekniske fremførelser.

Lyd- og produksjonsmessig er skiva langt fra noe makkverk. Trommene har en god og passe crispy lyd, og er godt plassert i lydbildet i forhold til den noe mer dominerende gitaren. På de raske partiene, som jo er høyst essensielle på ei thrash-skive, er det kanskje vanskeligere å kunne produsere disse to instrumentene uten at det ene kanskje overstyrer det andre, men der synes jeg sjefsprodusent Henrik Borg har gjort en god jobb i mixen. Bassen bidrar også godt til å skape det nødvendige trøkket, men kunne nok vært litt mer fremtredende.

Skiva er ikke akkurat den ferskeste i hylla, siden den ble utgitt for to år siden, men dersom bandet fremdeles er oppegående håper jeg vi ikke har hørt det siste fra kara.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo