60 Days of Passion

Myhrens Dam

CD (2006) - Elevator / Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Reddes av bandet

Rune Myhren gjør mye riktig her, ikke minst når det gjelder å velge sine medsammensvorne, men det holder ikke helt frem.

Av Thomas Andersen

Del på Facebook12.09.2006

Rune Myhren er en av disse karene som etter å ha frekventert blueskonserter og jammer i en årrekke, etter hvert har fått fart på egen karriere. Han har kommet veldig langt etter at jeg så han på jammene til Oslo Bluesklubb på Storm P. Ikke bare gir han her ut sin andre plate, men har gjør en kjempeinnsats for å få utenlandske bluesartister til Norge gjennom sitt bookingbyrå.

Dette kontaktnettet har gjort Myhren i stand til å spille inn plate med Gary Primich Band i smått legendariske Fort Horton Studio i Austin, Texas, med Primich som produsent. Og hvilket herlig band og lyd det er snakk om her. Karer som Dave Wesselowski, Jim Starboard og Gene Taylor fra Fabulous Thunderbirds er garantister for kvalitet. Dessverre er ikke Myhren selv på høyde med resten av bandet. Han er en relativt dårlig vokalist, og engelskuttalen halter. De egenskrevne låtene er ikke all verden og valget av covere er lite fantasifullt, for å si det forsiktig. Munnspillingen trekker opp, spesielt det kromatiske spillet, men han er likevel ikke i nærheten av folk som Richard Gjems, Arne Rasmussen og Eirik Bergene. Som sagt gjør bandet og den fine organiske lyden at plata likevel til en viss grad bærer vann.

Noen virkelige høydare finnes det få av blant låtene, selv om det heller aldri låter dårlig, kanskje med unntak av Jack She's on the Ball, som aldri skulle kommet med. Hvis enkeltlåter skal trekkes frem må det bli den rockende Passion Train, med fin liring av Taylor og sløye licks fra Biller og So Blue på grunn av stilig William Clarke-aktig munnspill. Instrumentalen Sinner's Lunch er også tøff, mye på grunn av mangel på vokal og gjesteopptreden fra Primich på akustisk munnspill. Coverne av Lover Not a Fighter, Got Love If You Want It og Young Fashioned Ways evner ikke å tilføre noen ting til originalene, og da er det lissom ikke den helt store vitsen.

Potensialet er der, men det blir noe uforløst over det hele. Kompet gjør sitt, men Myhren selv klarer ikke å løfte prosjektet. Ei heller den dyktige gitaristen Dave Biller klarer å sette fyr på låtene, noe de sårt hadde trengt. Så da sitter vi igjen med en plate med mye smakfull musisering og grom lyd, men som i egenskap av for flat sang, for middelmådige låtmateriale og mangel på magiske øyeblikk må plasseres der den hører hjemme, nemlig midt på treet.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: