cover

A Certain Trigger

Maxïmo Park

CD (2005) - Warp / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-punk / Britpop / New Wave

Spor:
Signal and Sign
Apply Some Pressure
Graffiti
Postcard of a Painting
Going Missing
I Want You to Stay
Limassol
The Coast Is Always Changing
The Night I Lost My Head
Once, a Glimpse
Now I'm All Over the Shop
Acrobat
Kiss You Better

Referanser:
XTC
The Jam
Duran Duran
Gang of Four
Bloc Party
The Cure
The Futureheads
Pulp
The Smiths

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


A Walk In the Park

Overbevisende postpunk fra late-comers fra Newcastle, med irritert ung mann i skarp dress i front.

Maxïmo Park er enda et nord-engelsk band som bare tilfeldigvis sammenfaller med post-punk/new wave-renessansen og som har brukt oppveksten i selskap med Gang of Fours Entertainment!, The Jam, The Cure og XTC. De er selvsagt hippere enn et skudd fra hofta, har skarpere buksepress enn dronningens gardister og slips smalere enn et fiskesnøre.

Det var naturligvis bare et tidsspørsmål før vi hadde de over oss, all den stund kunstpunkerene i The Futureheads fra Sunderland og Leeds-kvintetten Kaiser Chiefs har maktet å sette Nord-England på musikkartet igjen - og gudene vet at folk i den trakten har det med å skule på folk fra nabobyene med tydelig misbehag, så gud straffe oss alle om ikke den gamle gruvebyen nå hadde tatt opp hansken og sloss for føda. Likevel, de kommer sent til festen, har med all mulig tydelighet kastet seg på bandvogna i siste liten og er av alle ting gitt ut på Warp Records, en label som tradisjonelt har husert aktører av et helt annet sortiment. Å derfor hevde at man er skeptisk til A Certain Trigger er et like stort understatement som å si at Newcastle-dialekten kan være litt ekkel å få tak på sånn helt med det samme.

Dog, de kommer godt fra det. De tolv låtene har piggene ute, og balansert med særdeles fyldige sangstrukturer, huggende gitarpassasjer og Paul Smiths beske forsøk på å skrive seg ut av uføret har A Certain Trigger blitt nesten overraskende god. I tillegg har de maktet å variere uttrykket nok til å holde gløden og iveren oppe hos lytteren helt til the bitter end - låtene unngår å bli liktlydende og konforme stilt opp mot hverandre, og høres mest som 12 singler som har blitt skutt opp i luften med børse for så å lande ved siden av hverandre i vilkårlig rekkefølge.

De har dessuten flere ess i ermet: Hver av låtene er designet for dans på lokalet. De ibor nok hooks til å henge et helt sett med secondhand-dresser på. Og tekstmessig har vokalist Paul Smith lagt seg til i et lende mellom Jarvis Cocker og The Smiths Mozfather. I tillegg tror jeg kanskje du kan felle store trær med gitarene, men det gjenstår å se.

Paul Smith er forøvrig en særdeles bitter ung mann: "I hope you felt cheated at home / With all your lies, lies, lies, lies, lies / How long has it taken for you / To look so fine, fine, fine, fine, fine..." murrer han på albumets innledende Sign & Signal. "Well I've been waiting to forget / How the pieces all fell away/ You've left your home town, where you grew up / I hadn't noticed how your accent had changed..." heter det videre, og dette er hva mye av albumet handler om: Å vokse opp med klamme hender, gå fra nederlag til nederlag, stable seg på beina, mislykkes i kjærlighet, være underdog, ønske seg noe desperat uten å noensinne få hendene rundt det, alt sammen best uttrykt i den nesten groteskt fengende Apply Some Pressure: "You know that I would love to see you in that dress / I hope that I will live to see you undressed / The every day is part of what consumes me/ The hate I feel is part of what fuels me..." Strålende.

Og slik jager de videre, fra provinsiell meningsløshet i Jam-duplikatet Grafitti ("I'll do graffiti if you sing to me in French...") til livets alltid forandrende karakter i The Coast Is Always Changing og enda flere avslag i den synth-drevne Now I'm All Over the Shop: "I know that you'll be content / In the right line of employment / I know you'll be fine, you'll be fine (in the right line) / You'll be fine, you'll be fine (in the right line) / I know you'll be fine / Now that you're not mine."

Evig eies kun det tapte, osv. Cure-inspirerte Postcards of a Painting (opp med hendene alle som har kjøpt slike på Nasjonalgalleriet. Nei?) leker med alt som var bra med Cures Lovecats. Smith har selvsagt sitt å slite med: "I wrote my feelings down in a rush / I didn't even check the spelling / And closed the postcard of a painting / You are just another thing that I have yet to fathom / Oooh you are just another thing I've yet to fathom." Å være ung er jommen litt av en eksamen.

Ikke alt på a Certain Trigger er like spenstig - Acrobat er for eksempel et bare unntaksvis vellykket forsøk på å dra inn mer elektroniske lyder - men Paul Smith får i hvert fall meg til å glise og nikke anerkjennende om hverandre. Låtene er gjennomgående fengende, men krever et par runder på spilleren før de virkelig sitter som plaster på hårete legg. Det kan uansett lett bli trivelig når engelskmennene inntar Tigerstaden på Øyafestivalen (august 05), så se dem der om du vil inspisere et skikkelig hypet band. Muligens er de mer moro enn virkelig livsviktig, og kanskje kom de litt for sent til å virkelig ta del i festen, men et par album holder de i hvert fall. Dessuten er Geordie-dialekten ordentlig raff. Hail the magpies!

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Tord Gustavsen Trio - Being There

(ECM)

Tord Gustavsen Trio bevarer det enkle og vakre, samtidig som nye dimensjoner bringes inn i samspillet.

Flere:

Sigur Rós - Takk
Nils Bech - Look Back