cover

Supersilent 9

Supersilent

CD (2009) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Shhh

For en gangs skyld er Supersilent stille. Litt for stille.

De startet som en utforskende kvartett mot tampen av nittitallet, i forlengelsen av en improvisasjons-/komposisjonsteknikk tre av dem allerede hadde spilt seg varme på noen år i Veslefrekk. Noen aktive år fulgte med innspillinger frem til 2002 og konsertvideoen 7 i 2004, før den diskografiske progresjonen fortsatte tre år senere med 8. På det tidspunktet kunne bandet markere ti år som kritikerroste friimprovisatører i et sjangerløst og høyst variert landskap, og hva som finnes av materiale fra denne perioden står det virkelig respekt av – både musikalsk og idémessig.

Idéen om fullstendig planfri improvisasjon har nemlig vært grunntanken til Supersilent og fungerer nesten som en separat interesse når man snakker om musikken deres. Nettopp dette fraværet av forhåndsdefinerte strukturer, som ofte er en viktig komponent selv om improvisasjonen er fri, har her blitt til en merkevare. Konsekvent øver de derfor ikke sammen, de vet ikke hvordan noen sessioner vil låte og kan følgelig ikke spille dem om igjen en gang til. Friimprov i et nøtteskall, kan man si, forskjellen er at Supersilent fremstår som et etablert ensemble hvor også de harmoniske premissene er lagt før musikerne entrer sitt podium.

Men ting varer ikke evig, og tidligere i år ble det offisielt at trommeslager Jarle Vespestad hadde forlatt bandet. I søken etter hva som skulle skje videre, gjorde trioen Sten/Storløkken/Henriksen forskjellige sessioner i vår. 9 er i sin helhet spilt inn på Henie Onstad Kunstsenter 20. - 22. mars, da som en orgeltrio i ordets mest konkrete forstand. Med hvert sitt Hammond gikk de sammen, tilynelatende for å se hva som skjedde og om det nye lydbildet kunne ha noe for seg. Siste innspillingsdag denne helgen ble for øvrig gjort med publikum til stede.

Men 9 er ingen konsert, vi får ikke kjenne lukten av kunstig røyk og vi får ingen visuell kontakt utover det knallturkise coveret. 9 er en plate. Jeg må innrømme at veien til fullstendig anerkjennelse ikke har vært den letteste, og først nylig lærte jeg meg å svelge kamelene. Kort sagt: Dette er tungt og utilgjengelig.

Selvsagt er det en særdeles subjektiv påstand, skjønt den kan begrunnes. Formmessig er platen oppdelt i fire spor, men de tre siste er hentet fra ett og samme strekk, som gjør at vi kan snakke om to deler. Den tradisjonelle spenningskurven med start, høydepunkt og slutt er på sett og vis fraværende her, og skulle man tegnet én kurve for hele platen, hadde den startet litt høyt og gått jevnt ned til et minimum. Hele platen er som et decrescendo! Det gjør den utilgjengelig i mine ører.

At den i tillegg er tung, kommer av lydene som frembringes fra de tre orglene, som jovisst er utvidet med forskjellige bokser og knotter. Spesielt 9.1, hvor det skjer mest, er mørke lydkulisser der skumle bilder raskt dukker opp på det mentale filmlerretet. Dette oppleves til dels også i 9.2, og en halvtime ut i platen er det etablert en temmelig dyster stemning. Fra og med 9.3 faller det på en måte sammen. Ikke bare går volumet kraftig ned, men også flere etablerte idéer forsvinner fra sentrum. En ny oppbygning starter herfra, men den kommer seg aldri over smertegrensen for hva man kan tillate seg av stillhet i en lyttesituasjon. Den siste halvtimen av platen er så lavmælt at å høre den uforstyrret er et lite kunststykke. Headset og kveldsmørke anbefales.

Å se platen på et så detaljert plan har i dette tilfellet ikke mer for seg enn at vi kan observere hva den består av. Løftes blikket for å se helheten rundt platen, er dette såre enkelt en lydfesting av et band som med et medlem mindre må begynne å tenke nytt. "Trommene var ganske viktige i Supersilent, og den nye situasjonen krever at vi driver research i forhold til hva vi kan gjøre som trio," uttalte Helge Sten til Ballade.no i forkant av opptakene på Henie Onstad. Og allerede noen måneder senere samme sommer satt Arve Henriksen bak et trommesett og skapte lyden av et Supersilent slik vi kjente dem pre 9.

Å se platen på et detaljert plan kan likevel avdekke hvorfor den eventuelt ikke holder mål. For meg består 9 av uhyre interessant musikk, men det gjør den dessverre ikke til noen spennende plate.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Deportees - Under the Pavement - The Beach

(Virgin)

Ganske så uforstyrra av sine mange lån presenterer den svenske kvartetten eit popmelodisk millionoverskot få gjer dei etter.

Flere:

Sukpatch - 23
Madder Mortem - Desiderata