cover

The Mezzanine

Liz Durrett

CD (2006) - Warm / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Sadcore

Spor:
Knives at the Wall
All the Spokes
Cup on the Counter
The Mezzanine
Creepaskudzu
Marlene
Silent Partner
Shivering Assembly
Little Ascendant
No Apology
In the Throes

Referanser:
Cat Power
Smog
Parker & Lily
Spain
Mazzy Star
Liz Janes
Beth Orton
Haley Bonar
Oh Susanna
Iron & Wine

Vis flere data

Se også:
Outside Our Gates - Liz Durrett (2008)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Omsorgsfuglen på loftet

Sørstatsgotiske viser fra niesen til Vic Chesnutt. Ti år etter sine første innspillinger har hun funnet sin egen stemme.

Å nei, enda en evinnelig kvinnelig singer/songwriter med samlivskrise og indre kvaler, tenkte jeg de to-tre første gangene jeg hørte gjennom The Mezzanine. Jeg så for meg et kortvarig bekjentskap og en karakter midt på treet; en treer, kanskje en svak firer. To indre og vekk me'n.

Et par uker senere har The Mezzanine surret over stereoanlegget daglig, og mitt forhold til denne platen har blitt langt bedre enn forventet. Sakte men sikkert har den vokst til å bli en god følgesvenn. Liz Durretts dorske viser og troverdig sterke fremførelse etablerer henne som en artist i sjiktet et sted mellom Cat Power, Beth Orton og Mazzy Star. Nå etter noen uker er likevel toppen nådd tror jeg, og vårt forhold nærmer seg slutten for denne gang. På tide å få den ut av blodet altså.

Disse 11 låtene er skrevet dels på et loft i Oakland og dels gatelangs i hjembyen Athens, Georgia. Det er da også en slik blanding av enslig, støvete lofts-poesi fremført på bestefars gamle koffert med utsyn over det stille nabolaget og sene, ditto enslige nattevandringer gjennom folketomme gater som preger Durretts andre plate. Den er nesten helt nedstrippet unødvendig staffasje; stort sett med vokal, akustisk gitar og litt piano/synth. Men den er ikke naken i betydningen mangelfull. Durretts hese, upolerte og sensuelle stemme er bærekraft god nok alene, instrumenteringen er akkurat passe porsjonert og det er en fin detaljrikdom som skjuler seg under visene her. I tillegg til Liz Durrett sitter nemlig hennes onkel, velkjente Vic Chesnutt og sørger for at melodiene gis den rette finish. Det tekniske står Andy Baker for, han huskes nok av enkelte fra flotte Japancakes, og han har klart å fremheve en åpen og romlig atmosfære som kler Durretts viser godt, og han har trolig bevart noe i nærheten av selve råmaterialet uten at The Mezzanine lider av bli altfor "lo-fi".

Dette er en skive som stort sett er svært nedpå, med melodier som mer kryper inn til deg i mørket. Cup On the Counter er platens mest "upbeat" låt, omkranset av gamle lydopptak av en fire år gammel Liz i passiar med bestefar, og den som har den mest slentrende, skal vi si Suzanne Vega-coffee shop lignende kvalitet. Slike lune øyeblikk er likevel i mindretall her, for de fleste av Durretts viser har en mer intim, spøkelsesaktig klang. Skumle Creepyaskudzo, den hjerteskjærende prærie-lullabyen Marlene (tenk Gillan Welch), Shivering Assembly, med sitt Neil Young'ske lengtende munnspill og ikke minst det avsluttende dropset In the Throes er alle viser som kommer fra drømmeland og napper i gåsehuden med varsomme hender. Best av alle er nok No Apology, med sine feedback-styrte bakgrunnskulisser og kontrasterende xylofon fra Vic & Tina Chesnutt.

Durrett kunne gjerne gjort noe mer ut av dette materialet, man sitter nærmest igjen med en følelse av noe ufullstendig på de korteste låtene, som om de er innom en tur, legger igjen en stemning i rommet før de bare svinner bort. Da det ikke gjøres noen voldsomme forsøk på å variere soundet i særlig grad er likevel helhetsinntrykket at vi her sitter igjen med en sammhengende skive, som også er passe kort og uten voldsomme dødpunkter, som det er ganske uproblematisk å nyte i sin helhet.

Liz Durrett spilte inn sin debutplate Husk for 10 år siden (utgitt i 2005) som tenåring, som visstnok ikke var så mye skrive hjem om (jeg har ikke hørt den). De årene som har gått siden må derfor ha gjort henne godt som artist. The Mezzanine er nemlig lyden av moden og sikker stemme.

The Mezzanine har nok mer over seg enn man først kan tro, den skriker ikke på de helt store superlativene, men det er med forsiktige fakter den fortjener oppmerksomhet. Selv om den nå skal få hvile litt i mine ører, tror jeg dette er en plate som kan være god å ty til når man ønsker en rolig stund med dempede og omsorgsfulle viser.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jack White - Blunderbuss

(XL)

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Flere:

Ghostface Killah - Bulletproof Wallets
The Sea and Cake - Everybody