cover

Make Up the Breakdown

Hot Hot Heat

CD (2002) - Sub Pop / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-punk / New Wave / Indiepop

Spor:
Naked In the City Again
No, Not Now
Get In or Get Out
Bandages
Oh, Goddamnit
Aveda
This Town
Talk to Me, Dance With Me
Save Us S.O.S
In Cairo

Referanser:
XTC
Dexy's Midnight Runners
The Specials
Supergrass
The Strokes

Vis flere data

Se også:
Elevator - Hot Hot Heat (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Hot Hot Hype

Post-punk og New Wave er retro-rockens flavor of the month, og canadiske Hot Hot Heat seiler opp på de nye bølgene.

Hypemaskineriet ruller for alvor for canadiske Hot Hot Heat for tiden, som i NME er spådd å bli større enn The Strokes. Det er ikke sikkert all hypen kun er til beste for bandet, ettersom platen ikke fullt ut lever opp til forventningene, men på den annen side hadde kanskje denne platen gått mange hus forbi om det ikke hadde vært for all presseomtalen. Og det hadde vært synd, for Make Up the Breakdown er en riktig fin plate, selv om den ikke er den innertieren man kunne håpe på. Med denne utgivelsen viser SubPop nok en gang at de er en svært oppegående label lenge etter grungens død. Platen kom ut i 2002, og er nå endelig i norsk distribusjon etter stadig mer medieoppmerksomhet.

Det siste året har influenser fra post-punk og New Wave tatt over for garage rock-revivalen, og Hot Hot Heat befinner seg i fremste rekke i denne kategorien, sammen med band som Radio 4, Interpol, Faint og Yeah Yeah Yeahs. Post-punken som vokste frem på slutten av 70-tallet blandet punkens energi og aggressivitet med mer eksperimentelle elementer, gjerne med dansbart groove og innslag av funk eller reggae. Hot Hot Heat befinner seg nærmere New Wave, som var lettere tilgjengelig, og der pop-hooket står i sentrum. De er mer Elvis Costello og XTC enn Gang of Four, liksom. Det er i det hele tatt mye britiske influenser hos canadierne; i tillegg til nevnte Costello og XTC er det spor av Dexy's Midnight Runners og The Specials, såvel som nyere band som Supergrass.

Til tross for de åpenbare inspirasjonskildene er det ikke retro-referansene som fester seg når man lytter til Make Up the Breakdown. Det er de livlige poplåtene, fulle av catchy hooks og harmonier, fremført både med livsbejaende iver og nervøs desperasjon som gjør dette til en bra plate.

Det lyder veldig friskt, post-punkens repeterende bassganger og stakkato riff blir paret med melodiøse refrenger, og et herlig Costello'sk orgel gjennomsyrer mange av låtene. Det mest karakteristiske elementet i Hot Hot Heats musikk er likevel Steve Bays stemme. Han har mye på hjertet, og det føles som vokalen er til stede nesten hele tiden. Stemmen hans kan minne om både Andy Partridge og Kevin Rowland, og i likhet med Costello kan den bli litt enerverende i lengden. Så når plata avsluttes etter en halvtime føles det akkurat passe langt.

Hadde Hot Hot Heat fylt halvtimen kun med låter av like høy kvalitet som Get In or Get Out, Bandages og This Town hadde de nærmet seg klassikerstempelet, men et par anonyme låter trekker helhetsinntrykket litt ned. Det er dog mest pirk, Make Up the Breakdown kan absolutt anbefales; det er langt mellom plater som holder hva hva hypen lover, og Hot Hot Heat gjør det - nesten.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


The Knife - Tomorrow, In a Year

(Rabid)

Riktignok ikke det samme på plate som i sal, men fremdeles fullstendig overlegent fra Skandinavias mest interessante band.

Flere:

Wavves - Wavvves
Frank Sinatra - The Christmas Collection