Genre:
Rock
Stiler:
Garasjerock / Retrorock
Spor:
Die For a Ride
A Long Trip
Untrue
Nightmare, nightmare
You Got Love
I Fell Into a Hole
A Perfect Kind of Fall
Spoonful
Highflyin'
You Need a Substitute
Referanser:
Madrugada
Ricochets
The Rolling Stones
Iggy & The Stooges
Se også:
Histamin - My Midnight Creeps (2007)
Gode enkeltlåter, flat helhet
Barnelæren om at + og + blir +, viser seg å være vranglære. I alle fall hvis en beveger seg utenfor matematikkens verden.
Del på Facebook19.12.2005
Robert Burås og Alex Kloster-Jensen, gitarister i henholdsvis Madrugada og Ricochets, har her samlet sammen en venneflokk og prøver å gi oss et godt alternativ til moderbandene. De lykkes til tider med det, men dessverre blir helheten av et helt annet kaliber enn det vi er vant til fra Norges kanskje to beste rockeband.
Sjangermessig er dette ganske ulikt det Burås og Kloster-Jensen har laget tidligere. Her er det mye mer energi, guts og fandenivolskhet, og den gode melodien er ofret til fordel for rocka riff og basal feitaboogie. Dette er rett-frem-rock fra 60- og 70-tallet, med Iggy & the Stooges som kanskje den fremste referansen. Visse elementer fra rhythm & blues høres også.
Låtene er som regel bygd opp over samme lest, og starter med et gitarriff som tar tak og ikke gir slipp. I bakgrunnen kverner rytmeseksjonen, og etter hvert legges det til både saksofon og munnspill. Spesielt saksofonen er med på å gi låtene særpreg. Tøft!
Ta for eksempel åpningssporet Die For a Ride; et eselspark av en låt som lar deg sitte igjen ør og lykkelig mens du lurer på hva det var som traff deg. Sammen med You Got Love og coverlåten Spoonful, er Die For a Ride i mine ører de sterkeste sporene på albumet.
Når i tillegg gitaristene er i knallform, er alt bare fryd og gammen. Bandet låter samspilt og det oser spilleglede lang vei. Og de av oss som har sett dem live vet at dette er et vitalt og dynamisk band.
So far, so good.
Etter hvert begynner de negative aspektene ved albumet og åpenbare seg. Lydbildet er for flatt til at de ulike nyansene i både instrumenter og stemmer kommer fram på en god nok måte. Dette er øspøs garasjerock, og problemet er at det er lite som skiller den ene låten fra den andre. Det er for lite variasjon. Kanskje en urettferdig, men likevel naturlig sammenligning: der Madrugada og Ricochets er flinke til å variere mellom ulike stemninger og stilarter, kjører MMC seg fast i ett spor, og makter ikke å engasjere gjennom et helt album i stor nok grad.
Burås har skrevet alle låtene på platen, med unntak av Willie Dixon-låten Spoonful. Han viser at han har noe å fare med som låtsnekrer, for enkeltvis kan låtene fungere bra, selv om helheten er lite variert. Som vokalist har Burås derimot en del å gå på. Han mangler særpreg og har et lite register å synge på. En god vokalist er i stand til å heve et middelmådig album, men dette makter dessverre ikke Burås. Ta for eksempel den Madrugada-aktige låten Untrue; den hadde hatt potensiale til å bli en sikker radiovinner dersom Sivert Høyem eller en av hans kaliber hadde sunget.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Sikkert på at det ikke er HOWLING WOLF som har originalen?
Fleire av dei mest kjente låtane til Howlin Wolf, Muddy Waters m.fl var komponert av Willie Dixon, mellom andre Spoonful.