Down The Road

Van Morrison

CD (2002) - Exile / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Uten et eneste vindpust i seilet

Morrison i vranglås over temaet 'gode, gamle dager'. Så middels at det blir veldig, veldig dårlig.

Av Pål M

03.09.2002

Van Morrison har så lenge jeg kan erindre levert jevnt bra musikk spunnet rundt genrene rythm & blues, jazz, country, keltisk og folk. Jeg personlig synes han var mest spennende langt tilbake i tiden der han skapte Moondance, samt hans bidrag i bandet Them. På Moondance lå det noe uforløst og spennende både i stemmen til Van Morrison og i musikken hans. De nyere utgivelsene får jeg mer en Dressmann-følelse av. Praktisk, smart og for så vidt velutseende (eller vellydende, om du vil), men inni hampen uspennende og ufrekt.

Men dette er en mann som spretter opp med en vellaget studioskive ca. hvert andre, tredje år, og er fremdeles "å regne med". Jeg gråt ikke så mye over at han ikke gjestet Norwegian Wood i år - søndagsprogrammet var sidrumpet nok før Bob Hund fikk overta til slutt. Uansett, Down The Road er første studioutgivelse siden 1999, så denne gangen har det faktisk tatt en stund. De to låtene han gav til Solomon Bruke sin nye Don't Give Up On Me (2002) har han også med her, samt en tolkning av Georgia On My Mind og Evening Shadows (av Acker Bilk).

Med trettitre plater på trettifem år er faren for å gjenta seg selv, stoppe opp eller rett og slett levere en dørgende kjedelig plate absolutt til stede. Og det er visst denne gangen for Van Morrison. Down The Road er atter en gang en nostalgisk utgivelse, med referanser til Morrisons samtidige rockehelter som ung. Og nostalgien kommer i store doser til du virkelig ikke vil mer, men Van presser og presser og vil mimre ennå litt til for deg.

Særlig patetisk blir dette på Hey Mr. Dj, en låt der Van gir bud til platesnurreren om at han må spille noe kjent, kjært og langsomt, samtidig som låten fylles av et Vikingarna-aktig komp. Det er like før pacemakeren til Morrison begynner å slure når han synker så langt ned i geriatrirocken. Jeg kan tenke meg at en del av låtmaterialet kan fungere ganske så bra live, men til hjemmelytting er dette tilnærmingsvis like kjedelig som å telle antall peanøtter i Polly-posen. Vi finner dyktige musikere her, for all del, så det høres aldri direkte dårlig laget ut, men så forbannet kjedelig, middels og midt på treet at det bikker over i å bli veldig dårlig. Jeg kan tenke på minst 8-10 utgivelser fra Van Morrison som jeg ville ha investert i før Down The Road, og det inkludert noe av det nyere materialet.

Den harde Van Morrison-fan vil nok mye lettere enn meg se fordeler med denne utgivelsen, men jeg kan ikke skjønne hvordan Down The Road skal ta Van Morrison noe videre. Her er det full kreativ stopp, nedlegging av alle tegn på energi mannen nylig har vist, samt en kraftig tekstmessig regresjon.

Groovissimo

Fuku - I bakvendtland - Fuku synger Alf Prøysen

Den universelle Prøysen - nå også på japansk.

Flere: