cover

Noumena

The Drift

CD (2005) - Temporary Residence / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-rock / Jazzrock / Dub

Spor:
Gardening, Not Architecture
Invisible Cities
Hearts Are Flowers
Transatlantic
Noumena
Inconsistency Principle
For Grace and Stars
Fractured Then Gathered (Reprise)

Referanser:
Tarentel
Miles Davis
Tortoise
Salvatore
Do Make Say Think
Tulsa Drone
Mogwai

Vis flere data

Se også:
Ceiling Sky - The Drift (2007)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Shhh... peaceful

Spaca dub møter klubbjazza post-rock, fremført av medlemmer fra Tarentel og The Halifax Pier. One for the summer!

Min filosofiske dannelse strekker seg ikke særlig langt utenfor Sofies verden, men noumena er vel et begrep Immanuel Kant gjorde kjent med sin erkjennelsesteori, der han skilte mellom ting slik de fremstår (fenomener) og tingen i seg selv, noumena, eller "Ding an sich", grensen for det vi kan erkjenne har noen forklart det som.

Det er kanskje disse yttergrensene The Drift søker, men hva som egentlig er deres filosofiske eller åndelig styrende bakgrunn for å gripe til sådan tunge tenkere for å betegne sitt debutalbum er jeg ikke kapabel til å spekulere i. Men jeg kan kanskje si noe om de konkrete kvalitetene på platen, musikken og lyden som strømmer usynlig ut av den, das Ding an sich. For de er ganske så smukke, de tonene de produserer her. Om ikke Kant skulle holde som indirekte referanse, så legger de selv en intellektuell kapital til sitt virke ved å titulere to låter etter Brian Enos "oblique card" serie og en låt etter forfatteren Italo Calvino (Invisible Cities). Da skulle vel både tanker, litteratur og musikalsk ballast var sikret før man gir seg i kast med den gjeldende plate.

The Drift er en San Francisco-basert gruppe bestående av folk fra blant andre Tarentel og Halifax Pier. Gjennom seks relativt omfattende spor har de laget en plate som henter inspirasjon fra både post-rocken (tenk Tortoise: TNT) og jazzen (tenk Miles Davis: In a Silent Way), med islett av dronerock, elektronisk ambient, kraut og dub i en helinstrumental fremføring.

10 minutteren Gardening, Not Architecture åpner med noe gnissende, halvt abstrakt elektronikk, inntil et en gitar griper forløsende inn omtrent halvveis, som for å åpne opp skylaget som har dekket for solen. Late rytmer, en sval trompet og vennlige instrumenter legger oss varsomt i en robåt som duver i strandkanten der vi like gjerne kan forbli liggende og døse platen ut. Ganske form- og retningsløs er den, men med et slik post-sommer behag som kler den kolde utgivelsesdatoen godt. Kvarterlange Invisible Cities overtar umerkelig med et rullerende bassriff, som The Drift benytter som fundament det meste av låten. Ved hjelp av en følsom hornblåser bygger de her opp en særdeles svømmende sak. De skeier ut i neverland etter cirka fem minutter med et mer støyglasert parti, fremdeles mens den joggende rytmen holder seg i bakgrunnen, inntil det hele tones ned og omtrent bare bølgeskulpene står igjen. Litt for lenge, sådan, men i stedet for å flyte bort på denne måten, gjenvinnes brått den faste formen fra innledningen i et eskalererende tempo. Joda, det hele er riktig så smukt utført.

Det er mye tranceskapende åpne rom på denne platen, og det er ikke til å underslå at The Drift blir vel "drifty" til tider. Hearts and Flowers, for eksempel, lider litt under dette. Det er en slik låt som fungerer godt som bakgrunn mens man selv er i drift, men som passiv lytter makter ikke bandet her å skape annet enn behagelige strukturer uten særlig form. Ikke verst bare det, men ikke nødvendigvis stor musikk. Lange Transatlantic er mer vellykket. Igjen med en prøvende åpning, her kan man tenke seg musikken til band som Tracker og Tulsa Drone, der bruken av el-piano understøtter teorien om at The Drift trives særdeles godt som en slags fusion mellom klubbjazz, post-rock og ambient. Etter åtte litt for lange minutter, groover The Drift igjen, og det på slike partier de er aller best. Jeg synes nok ikke at de utnytter det fulle potensialet som ligger i denne stilen, noe som kan skyldes nettopp de frie formene de legger opp til. Det krever også en viss fasthet, og The Drift har en tendens til å flyte ut i det blå uten at de helt klarer å hente seg inn igjen - eller vise hvor de er på vei. Det er kanskje det som er deres program, og det må sies at alle låtene her har en holdbar kvalitet og et behagelig, om ikke alltid engasjerende uttrykk. På plussiden må også nevnes at de har maktet å gi ut en plate i 2005 hvor postrock-genren fremdeles virker frisk og på en måte... moderne.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Grey de Lisle - The Graceful Ghost

(Sugar Hill)

Ei countryplate med både ynde og tungsinn. Akustisk, vitalt og tett i tett med sterke låtar. Ta vel imot: Grey De Lisle.

Flere:

Green Day - American Idiot
Wilco - A Ghost is Born