Skuffed Up My Huffy

Japanther

CD (2007) - EXO / Menlo Park

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Uten pusterom

Brooklyn-duoen Japanther er ute med sin tredje fullengder. Aggressiv punk med fengende rytmer og morsomme samplinger forventes.

Av Christian Evensen

Del på Facebook12.06.2007 (opprinnelig fra !hissig)

Solen stekte en sommerdag da Ian Vanek og Matt Reilly bestemte seg for å starte band. De dro med seg rullebrettene hjem fra parken, droppet kveldens økt med nedspraying av en tilfeldig utvalgt offentlig murvegg og satte i gang med øvingen. Instrumentene bestod av en trommemaskin som knirket ut noen rytmer, en båndopptaker hvor de hadde lagret et fint utvalg med samples, og hvert sitt telefonrør fra skraphaugen som de brukte i stedet for mikrofoner. Slikt blir det punk av i 2001, og få uker senere var de klare for sin første konsert da de varmet opp for Pink & Brown og Lightning Bolt i hjemtraktene.

Det begynner å bli noen år siden jeg først ble kjent med Japanther. Etter et tårevått tjenesteår i Forsvaret skulle jeg forsøke meg som ung og lovende student i hovedstaden. Det som begynte som en Grandmaster Flash-konsert og beruset kåthet i helgene, skulle ende med litt for mange elendige eksamensresultater og sprengt hørsel etter en Sunn 0)))-konsert tre år senere; og ett sted, midt under denne fordømt nødvendige sjelevandringen som gjorde meg til den jeg er, fikk jeg på halvveien mellom Grandmaster Flash og Sunn 0))) øynene opp for Brooklyn-duoen som Vice Magazine så forlokkende beskrev som djevelungen til Iron Maiden, Throbbing Gristle og Lightning Bolt (den ulykkelige moderne familien består gjerne av flere enn to foreldre, har de forstått) etter at bandet lurte seg inn på scenen sammen med mørkemannen Ghostface på en bransjefest i det store eplet.

Duoen har etter eksperimentering (tilfeldige forsøk, vil jeg tro) og oppgradering av utstyr (med trommer, bass og keyboard) blitt et habilt band, med føtter innenfor mange sjangre og stilarter. De har havnet et sted mellom Sebadoh sin trubadur-lo-fi og The Usaisamonsters lekende støyrock, med innslag av sing-alongs og massiv sampling av komikere, filmsitater og lignende plukk (tenk MF Doom sine produksjoner, i punkformat). Åpningssporet See Evil fra deres nye langspiller skuffer derimot stort. Tittelen, som nok er et ordspill på Television sin See No Evil, sender tankene til bandets beste låt siden oppstarten, nemlig Evil Earth fra EPen Operating Manual for Life Here on Earth - temaet er det samme, og ondskapen og jævelskapet sniker seg inn i resten av låttekstene også. Oljekriser, adopsjon, reklame, heroinoverdoser og begravelse av barndomsvenner er blant hva som blir tatt opp. Litt morsommere er det at bandet er det eneste jeg kjenner til som har spilt konsert akkompagnert av synkronsvømming.

Albumet tar seg veldig opp etter det litt flaue åpningssporet, og kan by på høydepunkter som Cable Babies (live-versjonen er spesielt sjarmerende), One Hundred Dollars, Fuk tha Prince a Pull Iz Dum, The Boss og coveren av The Cure-slageren Boys Don't Cry. Lengden på låtene spenner seg fra 33 sekunder til rett i underkant av 3 minutter. Her er det ikke rom for å puste. Er du gammel nok og planlegger en og annen flatfylla i sommer er Japanther et naturlig valg, men jeg kan ikke garantere at alle rundt deg blir like fornøyd.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: